Fremtidens helsetjenester – kollaps eller suksess?

Dette året har vi fått rapporter fra en rekke ekspertutvalg innenfor helse. Alle peker på de store utfordringene vi får med bærekraft i helsetjenestene framover, og spesielt på utfordringene i kommunene og for fastlegeordningen.

Vi (forfatterne) har alle ulik erfaring fra og ståsted i helsesektoren. Likevel er vi enige om:

Vi ønsker ikke en todelt helsesektor. Ved behov skal vi få den helsehjelpen vi trenger, uavhengig av bosted, utdanningsnivå og tykkelsen på lommeboka.

Men vi har ikke nødvendigvis rett på offentlig helsehjelp hver gang vi ønsker det. Vi må skille sterkere mellom reelle behov og forventninger til hva helsetjenesten kan eller bør tilby. Bærekraft handler om prioriteringer knyttet til hva som reelt sett er effektiv og riktig helsehjelp. Befolkningen må involveres i denne prosessen videre.

Årlig helsesjekk uten annen begrunnelse enn å være «på den sikre siden» gir liten eller ingen helsegevinst. Å ta mange undersøkelser kan til og med skade mer enn de gagner.

Vi trenger kampanjer som øker oppmerksomheten på hvilke undersøkelser og behandlinger vi gjør som er unødvendige, risikable eller unyttige. Overdiagnostikk og overbehandling legger sten til byrden i en allerede presset helsetjeneste.

Norge har de beste forutsetninger for gode helse- og omsorgstjenester. Innføring av fastlegeordningen i 2001 var en suksess som mange land misunner oss, og en bærebjelke som bør vernes.

Ordningen sikrer at helseproblemer håndteres på mest mulig effektivt nivå, og at henvisninger til spesialisthelsetjenesten er godt begrunnet og følges av nødvendig bakgrunnsinformasjon. Deretter har fastlegen de beste forutsetninger for å følge opp og koordinere informasjon fra utredninger og innleggelser.

Samlet sett går 80 prosent av ressursene i helsetjenesten til å behandle 20 prosent av pasientene. Mye ressurser settes inn sent i behandlingsløp. Vi må satse mer målrettet på godt forebyggende arbeid på tvers av samfunnssektorer. Og vi må huske at innbyggere ikke først og fremst er pasienter, men stort sett friske folk.

Klinisk nytte må alltid være målet med digitalisering. Digitale verktøy må bedre pasientens helse direkte eller effektivisere og avlaste behandlerne, slik at de får mer tid til pasientene.

Bransjer som bank, post og skatt ligger tiår foran deler av helsesektoren i digitaliseringsarbeidet. Helsesektoren bør derfor se til digital innovasjon i andre sektorer, finne hva som er overførbart, og hva som ikke har virket.

Vi gjør det mulig for innbyggerne å følge opp egen helse ved gode digitale innbyggertjenester. Helsenorge.no er et veldig godt fundament. 5,2 millioner av Norges befolkning bruker denne tjenesten.

Men det er flere fallgruver. Innbyggere har ulike muligheter til å kunne nyttiggjøre seg digitale verktøy. Derfor er det viktig å møte brukernes evner, noe universell utforming skal tilrettelegge for. Vi må alltid opprettholde tilgangen til helsehjelp for dem som ikke mestrer digitale tjenester.

Einstein sa at «galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat». Vi må tenke nytt, gjøre nytt og strebe mot en hverdag med veloverveide, treffsikre tjenester.

Nye digitale tjenester må muliggjøre effektiv dokumentasjon og god samhandling, sømløse pasientforløp og gode innbyggertjenester. Vi må frigjøre fagfolkenes tid til å utføre kjerneoppgavene. Vi må se på hvordan samfunnet kan ta i bruk frivillige krefter for å bidra til bedre og mer effektiv bruk av samfunnets samlede ressurser, og samspille på tvers av sektorer som helse, utdanning og arbeid.

Samtidig må vi beholde det som er bra. Da kan vi få en helsetjeneste som fremdeles er i verdensklasse om 20–30 år. Det er fullt mulig hvis vi klarer å holde oppmerksomheten på å gjøre det viktigste, og unngår å belaste og distrahere helsetjenesten med oppgaver som har liten verdi for folks helse.