Helse- og omsorgstjenesten digitaliseres på smidig måte

Oslo kommune har de siste årene arbeidet med å digitalisere pasientforløpet. Et av prosjektene heter «Elise». Oppdragsgiver er sykehjemsetaten, og flere bydeler og helseetaten er med. Kommunen utvikler løsningen selv, og jeg har vært så heldig å lede denne satsingen.

Vi har fulgt en smidig tilnærming. Det betyr at vi ikke leverer en ferdig løsning, men utvikler og tar i bruk litt og litt av gangen. Det har gitt oss mulighet til å utvikle IT-løsningen og helse- og omsorgstjenesten samtidig.

Utviklingen har dermed vært drevet fram av tjenesten selv, i et samarbeid på tvers av tjenestestedene.

Vi startet med å ta for oss noen oppdiktede pasienter og se på hva slags informasjon det var behov for underveis i pasientforløpet deres. Her deltok helsepersonell fra Aker kommunal akutt døgnenhet og forsterket rehabiliteringsavdeling, fra helsehus/korttidsopphold og fra bydeler, som tilbyr hjemmetjenester og følger innbyggerne gjennom pasientforløpene.

For mange av deltakerne var det en ny erfaring å samarbeide om utvikling på tvers av helse- og omsorgstjenestene. Det ga økt innsikt i og forståelse for hverandres behov når de skal gi innbyggerne en best mulig tjeneste.

Dagens samhandling i pasientforløpet er preget av utveksling av journalnotater elektronisk eller på papir. Dette kommer ofte fram først etter at forløpet er over. Derfor brukes også telefon. Med Elise kan deltakerne dele informasjonen med en gang den registreres.

For at man raskt skal få oversikt over pasientens situasjon, er det også viktig at informasjonen er registrert i definerte datafelt, og ikke er gjemt bort i en lang tekst. Hva er pasientens vitale målinger? Funksjonsnivå? Er det smitte? Fallrisiko? Ernæringsrisiko?

Man må også kunne dele informasjon på tvers uten å måtte registrere data på nytt. Det betyr at IT- systemene må «snakke sammen».

Vi startet med en basisløsning slik at personellet kunne ta Elise i bruk, bit for bit. Det kom raskt tilbakemeldinger om hva som måtte tilpasses. Parallelt utviklet vi nye funksjoner etter en prioritert liste. Nye behov er også lagt til.

Hvert element i løsningen har en konkret gevinst. Eksempelvis betyr registrering av smitte i et eget felt at de som skal motta pasienten kan ta nødvendige forholdsregler. De slipper å ringe eller lese gjennom ustrukturerte journalnotater på leting etter informasjon som kanskje ikke finnes.

Den store jobben er ikke å lage løsningen, men å lage nye rutiner. Elise gir mulighet for å jobbe på nye måter. Det må forankres i ledelsen og hos de man samarbeider med. Det må også dokumenteres i kvalitetssystemet for å sikre forsvarlig pasientbehandling og lik praksis.

Det må settes av nok tid til dette. Operativt helsepersonell – for eksempel sykepleiere og fysioterapeuter – må bli fristilt slik at de kan beskrive behov, teste og gi tilbakemelding på løsning, diskutere på tvers av tjenestested og skrive rutiner.

Samtidig er det viktig at de fortsatt er ute i tjenesten. Helsepersonell som går over til å jobbe med digitalisering på full tid, blir fort utdatert om hva som skjer i tjenesten. Og hvis de rapporterer til en ny leder utenfor helse- og omsorgstjenesten, vil de heller ikke ha den nødvendige legitimiteten.

I Oslo er flere bydeler, korttids- og langtidsinstitusjoner i gang med Elise, som de gradvis tar i bruk på nye områder. Utviklingen pågår, med interne krefter i førersetet. Hvor raskt det går, og hvor omfattende bruken blir, avhenger av hvor mye personell kommunen klarer å frigjøre til å utvikle tjenesten ved hjelp av Elise.

Gevinster er allerede realisert. Vi ser at den kommunale helse- og omsorgstjenesten gradvis blir bedre rustet til en digital hverdag.