Hindringer i veien for bredbånd

Drammen er et eksempel på det siste. Kommunen har sett seg lei på dårlig utført veiarbeid i forbindelse med legging av kabler og rør i offentlig vei. Antakelig med rette. Derfor vedtok kommunestyret i høst en ny instruks, som skulle sikre at fremtidige gravearbeider etterlater kommunale veier i minst like god stand som de var før arbeidet tok til. Men rigide og overdimensjonerte krav til grøftedybde og asfaltering har medført at fiberleverandører nå legger videre fiberutbygging i Drammen på is. Dette er konkurranseutsatt virksomhet med krav om lønnsomhet, noe som ikke er mulig med den nye instruksen. Dette rammer all telekomutbygging i Drammen; Også mobilnettverk og mobilt bredbånd baserer seg på at det ligger fiber i bakken.

Samfunnet er i dag avhengig av infrastruktur som vei, vann, strøm, tele, gass og fjernvarme. Infrastruktur for fiberbredbånd er en svært viktig del av den samfunnsbyggingen som skjer i dag, og veien bør være en foretrukket framføringskorridor for den øvrige infrastrukturen.

Fiberleverandørene har stor forståelse for at veiholderne, inkludert Drammen kommune, har behov for å sikre at gravearbeider i veiarealene blir utført på en fagmessig og god måte. De fleste av oss har i private sammenhenger diskutert veggraving og irritert oss over dårlig utført arbeid. Asfaltkanter, forsenkninger og ujevnheter er en ulempe for alle som benytter veien. Her er det mange aktører som må dele ansvaret, og dårlig utført veiarbeid har også en historie som strekker seg lengre tilbake enn fiberaktørenes tid. Vi innser imidlertid at fiberutbyggere også har et klart forbedringspotensial, og at oppfølgingen av pålagte krav må skjerpes.

Kommunene må på sin side sørge for å etablere og håndheve regler som legger til rette både for gode veier og for utbygging av digital og annen infrastruktur. Det er bred politisk enighet om at bredbåndsutbygging skal stimuleres. Fiberbredbånd vil være en viktig drivkraft i samfunnsutviklingen i årene fremover, både for bedrifter og private husholdninger. Politikerne er derfor opptatt av at det ikke skal oppstå digitale klasseskiller, og at høyhastighets bredbånd skal være tilgjengelig for alle.

Kommuner over hele landet må legge til rette for utrulling av ny digital infrastruktur. Den samme forventningen har vi selvfølgelig overfor staten og fylkeskommunene. Derfor vakte det sterke reaksjoner da Vegdirektoratet i fjor vinter la fram sitt «utkast til tekniske og administrative vilkår og retningslinjer til forskrift om saksbehandling og ansvar ved legging og flytting av ledninger over, under og langs riks- og fylkesveger». I høringsrunden ble det tydelig sagt fra at grave- og asfalteringskostnadene kom til å bli mer enn doblet dersom forskriften ble vedtatt, og at dette kunne sette en stopper for fiberutbyggingen. Trolig har man sett hvor ubalansert forslaget til forskrift var, og direktoratet har foreløpig ikke lagt fram sitt endelige forslag. Vi anser de overdimensjonerte kravene som ble presentert i første runde som et arbeidsuhell. En fiberkabel er så tykk som en finger. Det er absurd om den skal måtte graves bortimot en meter ned i bakken for å imøtekomme forskriftsforslagets krav. I etterkant har bransjen jobbet aktivt med å utrede et alternativt forslag til tekniske retningslinjer, med hjelp fra veiekspertise i Asplan Viak. Vi håper dette innspillet blir tatt med i det videre forskriftsarbeidet.

Det ser imidlertid ut til at en rekke kommuner nå vedtar graveinstrukser som ligger nær opp til Vegdirektoratets forskriftsutkast. Dette er meget uheldig. Den siste tiden har initiativtakerne til ny fiberutbygging stadig blitt presentert for nye kommunale grave- og asfalteringsinstrukser, der hovedtrekket er at kabelgrøfter skal graves dypere og med større utkiling. Dette skaper i sin tur behov for å asfaltere mer. Noen kommuner synes å tro at strenge instrukser kan være en måte å hente mer penger tilkommunekassen, eller en måte å få oppgradert kommunale veier. Det er feil. Når fiberutbyggere prioriterer mellom utbyggingsprosjekter blir slike instrukser en viktig faktor. Vi må forholde oss til en konkurransesituasjon der lønnsomhet er et sentralt kriterium, og der betalingsevnen hos kundene er begrenset.

Bransjens forslag til alternative tekniske krav går ut på at mindre ledninger og rør må kunne legges grunnere enn det forskriftsutkast og kommunale graveinstrukser tillater. Forslaget tar også høyde for å kunne ta i bruk ny freseteknologi, slik som den Relacom nå har hatt på utprøving i Kragerø kommune. Flere andre kommuner står nå for tur for tilsvarende utbygginger. Resultatene fra bruk av denne teknologien er så langt vi kjenner til svært vellykket, og effektiviseringsgevinsten er stor. De tekniske kravene bør også etter vår mening differensieres med utgangspunkt i veitype og trafikkintensitet og være uavhengig av hvem som har eierskapet til veien. Derfor mener vi at en fremtidig forskrift bør gjelde all offentlig vei, også kommunale veier. Vi tror også at skjerpet kontroll og mer aktiv oppfølging og sanksjonsmuligheter fra veieiers side, er nøkkelen til å løse kvalitetsutfordringene. For problemet med dårlig gjennomført veiarbeid må naturligvis også finne en løsning.

Ansvaret for å utarbeide et mer balansert regelverk for etablering og koordinering av ulike typer infrastruktur ligger hos samferdselsministeren. Vi håper derfor på en fortgang i Vegdirektoratets behandling av en nasjonal forskrift. Forskriftens endelige form må forene hensynet til gode veier og den store oppgaven som står foran oss når det gjelder utbygging av øvrig infrastruktur til landets innbyggere og bedrifter. I mellomtiden må fiberaktørene fortsette å forholde seg til et broket landskap av kommunale instrukser. I denne fasen vil kommuner med instrukser som gjør fiberutrulling ulønnsomt stille med et betydelig handikap.

Skrevet av: Einar Westre