Historisk dom: Lokalbefolkningen eier grunnen

Utmarksdomstolen avsa 21. april dom i en sak av historisk karakter innen sameretten. Karasjoks befolkning har fått medhold i at det er de, ikke Finnmarkseiendommen (FeFo), som eier utmarka i kommunen.

Utmarksdomstolens dom er historisk av flere grunner, for det første på grunn av størrelsen. Saken gjelder eiendomsrett til hele 5.361 kvadratkilometer, og området utgjør 98,3 prosent av kommunes areal.

For det annet er den historisk fordi dommen er den første som behandler spørsmålet om hvem som eier grunnen i Indre Finnmark, i dette tilfelle Karasjok. Retten kom til at arealet tilhører Karasjoks befolkning, med like retter for alle som bor i kommunen.

For det tredje er dommen en historisk seier for det samiske folk i Karasjok. Resultatet skyldes samenes tilstedeværelse i området før det kom under norsk enejurisdiksjon i 1751, og den pågående samiske bruk fram til i dag.

For det fjerde er dommen historisk fordi den vil legge grunnlaget for en lokal forvaltning av utmarksressursene.

Hva er bakgrunnen for at spørsmålet kommer opp nå? Det har lenge vært usikkert hvem som eier de store utmarksområdene i Finnmark, men den rådende teorien fram til nyere tid har vært at staten er eier.

Grunnen som tidligere ble ansett som statens, ble overført til FeFo ved finnmarksloven i 2005. Samtidig ble det nedsatt en kommisjon – Finnmarkskommisjonen – som skulle utrede de usikre eierforholdene felt for felt. For Karasjok konkluderte kommisjonen for første gang med at grunnen ikke tilhørte staten, men lokalbefolkningen.

Kommisjonens rapport var et resultat av ti års arbeid. FeFo aksepterte imidlertid ikke denne konklusjonen. Saken havnet derfor i Utmarksdomstolen, som er en spesialdomstol for kartleggingsprosessen.

Hvorfor ble staten – og senere Finnmarkseiendommen – ansett som eiere av området? Teorien om statens uinnskrenkede eiendomsrett til utmarken i Finnmark oppsto blant embetsverket i Christiania på midten av 1800-tallet. Begrunnelsen var at samene, som et nomadefolk, ikke kunne ha eiendomsrett fordi de ikke var bofaste.

Dette skjedde samtidig som det ble innledet en fornorskingspolitikk mot samene. På midten av 1900-tallet erkjente man at teorien hadde et uholdbart faktisk og moralsk grunnlag. Man mente da likevel at synet om statens eiendomsrett hadde vært rådende såpass lenge at den måtte anses akseptert av Finnmarks befolkning. Dermed var det blitt gjeldende rett.

Fra 1970-tallet ble også synet om statens eiendomsrett utfordret. De som tok til motmæle, erkjente at statens eiendomsrett antakelig var etablert blant befolkningen i kyststrøkene, hvor statens disposisjoner er omfattende og har pågått i lang tid.

Derimot var situasjonen motsatt i Indre Finnmark, som ikke ble en del av Norge før i 1751. Her mente man at statens tilstedeværelse fram til vår tid har vært såpass beskjeden at synet om eiendomsrett ikke hadde fått gjennomslag.

Altaaksjonen førte til en økt bevisstgjøring om samiske rettigheter, og eiendomsretten, særlig til Indre Finnmark, sto sentralt i denne diskusjonen. Det førte til opprettelsen av Samerettsutvalget, Sametinget og finnmarksloven.

Hvorfor er Karasjok eid av lokalbefolkningen? Karasjok-saken er den første saken kommisjonen og Utmarksdomstolen har behandlet som gjelder Indre Finnmark, og den første hvor man har konkludert med at statens eiendomsrett ikke har fått gjennomslag.

Retten legger til grunn at før Karasjok ble en del av Norge i 1751, rådet lokalbefolkningen i fellesskap over området med en fordeling av ressursene i henhold til samisk sedvane. Ressursutnyttelsen har pågått fram til vår tid, og rettens syn er at denne langvarige bruken etter hvert har etablert en kollektiv eiendomsrett.

Eiendomsretten var etablert før staten for alvor begynte å disponere over området rundt 1900. Disse disposisjonene har imidlertid ikke ført til at eiendomsretten har gått over på staten. Dermed er den fortsatt i behold i lokalbefolkningen.

Hvilke praktiske konsekvenser har dommen? Dommen er ikke rettskraftig, og en anke vil gå direkte til Høyesterett. Dersom resultatet blir stående, betyr det at de fastboende eier grunnen med like stor del hver.

Utmarksressursene vil bli forvaltet av lokalbefolkningen selv, men det innebærer ingen privatisering. Beiteressurser, jakt og fiske vil bli forvaltet lokalt av de som bor der, slik de har blitt i århundrer, og inntektene fra forvaltningen vil tilfalle lokalsamfunnet.

Advokatfirmaet Lund & Co representerte i rettssaken saksøkergruppen som krevde eiendomsrett for lokalbefolkningen, og som besto av Karasjok kommune, Karasjok sameforening og flere andre bygdelag og innbyggere.