Hva betyr ansvar for egen alderdom?

Eldrereformen «Leve hele livet» ble etter fem år avløst av «Bu trygt heime»-reformen. Sistnevnte starter på mange måter der «Leve hele livet» slutter, med budskapet om at eldre skal bo hjemme lenger, med færre tjenester, men ikke mindre trygghet.

Det skal skje gjennom bedre planlegging, styrket forebygging og mer målrettede tjenester.

Sammen med gode kolleger i og utenfor By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet har jeg hatt ansvar for den omfattende oppgaven å evaluere Leve hele livet.

Det er særlig to ting jeg har lyst å trekke fram som relevant for veien videre når kommunene skal ivareta flere hjemmeboende eldre.

For det første: Tiltak og virkemidler kan ikke flyttes på rot fra én kommune til en annen.

Stortingsmeldingen fra 2018 om Leve hele livet kan leses som en samling oppskrifter på gode tiltak som skal bidra til mer kvalitet og bedre kostnadskontroll i kommunenes omsorgstjenester. Den har alt fra digitale minnebøker på sykehjem til nye turnusordninger og orkestrering av aldersvennlige lokalsamfunn.

I evalueringen av reformen ser vi at andre kommuners gode tiltak kan være en viktig inspirasjon, men de må tilpasses kommunens behov og forutsetninger før de er nyttige. Kommunene må ha gode systemer for innføring og iverksetting av nye tiltak og arbeidsprosesser.

Kort fortalt: God omstilling krever god styring.

Her er det stor variasjon mellom kommunene. Noen har kommet langt i å forberede seg på en hverdag med flere eldre og færre yrkesaktive, mens andre fremdeles befinner seg i startgropa.

Det som skiller kommuner som er godt i gang i omstillingsarbeidet fra andre, er ikke nødvendigvis at de har en større kriseforståelse, men at de har satt omstillingsarbeidet i system.

For det andre: Vi vet ikke nok om effektene av kommunenes omstilling.

Et interessant funn fra Leve hele livet, er at vi i reformperioden ser en dreining i lokale og nasjonale myndigheters oppmerksomhet – fra kvalitet i tjenestene til forebygging, mestring og samfunnsplanlegging.

Dreiningen har i stor grad vært drevet fram nedenfra, av kommuner som opplever at dagens omsorgstjenester ikke er bærekraftige.

Det er bred enighet om at eldre må ta større ansvar for egen alderdom, og at samfunnets aldring i hovedsak må finne sin løsning utenfor omsorgstjenestene. Det handler om nye boligløsninger, aldersvennlige lokalsamfunn og betydningen av forebygging og rehabilitering.

Samtidig vet vi lite om de faktiske effektene av disse nye løsningene. Bidrar de for eksempel til å avlaste de kommunale omsorgstjenestene på måter som ikke undergraver innbyggernes tillit til at de vil få nødvendig hjelp når de har behov for det?

Det vet vi ikke.

Vi trenger mer kunnskap om hvilken gevinst nye boformer gir – i form av sosiale fellesskap, forebygging og rehabilitering, og hvilken økonomisk besparelse aldersvennlige boliger og bomiljø gir for kommunene, i tillegg til hvordan det påvirker innbyggernes opplevelse av og tillit til helse- og omsorgstjenestene. Det samme gjelder for andre gode tiltak.

Vi vet ikke nok om effektene av omstillingen for den enkeltes livskvalitet, levekår og livsbetingelser, for helse- og omsorgstjenestenes økonomiske bærekraft, og til syvende og sist for velferdsstatens legitimitet.

Vi vet noe om vilkårene for omstilling; om betydningen av samarbeid på tvers av fag, sektorer og styringsnivå, og hvorfor samarbeid med næringsliv og lokalsamfunn er viktig.

Samtidig trenger vi mer kunnskap om hvordan en infrastruktur for samskaping og tverrsektorielt arbeid kan etableres, videreutvikles og vedlikeholdes i kommuner og lokalsamfunn, og hvordan kommunene kan omstille seg samtidig som vi fortsatt sikrer likeverdige tjenester i hele landet.

Den viktigste lærdommen er kanskje dette: Det er behov for en avklaring av hva ansvar for egen alderdom skal bety.

Evalueringen av «Leve hele livet» viser at kommunene opplever at det er vanskelig å imøtekomme innbyggernes forventninger.

Det handler delvis om at innbyggere som forventer bistand fra det offentlige blir møtt med «mot-forventninger» om tilpasning av bolig eller bosituasjon, trening og opptrening, eller økt bistand fra pårørende.

Denne strategien er ikke risikofri. Blir gapet mellom forventninger og tilbud for stort, svekkes fundamentet for velferdsstaten. Det kan ikke kommunene ha ansvar for alene. Grensedragningen mellom individets og det offentliges ansvar må skje gjennom en åpen og offentlig samtale. Og den må vi ha nå.