Flere tar i bruk velferdsteknologi, som i demonstrasjonsboligen Almas Hus i Oslo, men gjennomføringen svikter ofte, ifølge debattantene fra OrgTech AS. Foto: Erlend Aas, NTB scanpix

Hvordan lykkes med velferdsteknologi?

Debatt. Det nytter ikke å se seg blind på brukerne når velferdsteknologi tas i bruk. Gode tekniske løsninger og involvering av de ansatte er nødvendig.
28.8 2014 14:57
Kommuner og private leverandører bør måle effekter av velferdsteknologiske prosjekter både på brukere, ansatte og eiere.

Det er politisk korrekt å vektlegge brukerbehov når kommuner, private selskaper og enkeltpersoner skal velge velferdsteknologiske løsninger. Men en ny studie vi har gjort – som støttes av solid forskning – er at det ikke nytter å se seg blind på brukerne. Vellykkete prosjekter krever etablering av digitale infrastrukturer – inkludert endringer i måten de ansatte jobber – og at effekter måles.

Innføring og bruk av velferdsteknologier er relativt nytt i Norge. I sin anbefaling til norske kommuner – Veikart for innovasjon av velferdsteknologi – legger KS stor vekt på brukernes behov. For å sikre vellykket bruk av informasjonsteknologi, vet vi fra andre samfunnsområder at velfungerende digitale infrastrukturer og samspillet mellom teknologi og måten virksomheten er organisert er minst like viktig. Det er dokumentert gjennom nyere forsking utført av blant andre professor Bendik Bygstad ved Institutt for Informatikk, Universitetet i Oslo.

At dette også gjelder på velferdsteknologiområder, bekreftes i en studie vi har gjort av et toveis kommunikasjonsanlegg i ett av Norges mest moderne bo- og servicesenter. En litteraturgjennomgang viser at dette gjelder også for andre velferdsteknologiprosjekter.

I det toveis kommunikasjonsanlegget er en smykkesender brukernes viktigste kommunikasjonsenhet. Noen beboere har også installert fallalarm og tråkkematte. I hver boenhet er det installert en mottakerenhet, som kan brukes til toveis muntlig kommunikasjon mellom beboer og personalet. Ambisjonen er at vil skape større trygghet for beboerne og mer effektiv bruk av ansatteressurser.

Problemet er at den digitale infrastrukturen ikke er pålitelig nok. I stedet for å etablere et trådløst nettverk som dekker hele bo- og servicesenteret, ble det valgt en løsning som krever bruk av mobilnettet, som viser seg å være ustabilt.

I tillegg ble det valgt tekniske løsninger som ikke er gode nok, blant annet har ikke mottakerenhetene i beboerrommene lang nok rekkevidde. Om beboeren er på badet eller soverommet, er toveis kommunikasjon ikke mulig. Resultatet er et anlegg som ikke er til å stole på, og som fungerer langt fra optimalt for ansatte og beboere. Investeringen er om ikke bortkastet, så gir den langt fra den avkastningen den kunne ha gitt.

Vi har arbeidet med velferdsteknologi i to-tre år. Vi er sosiologer, ikke teknologer. Likevel er vi blitt overbevist om betydningen av å vektlegge de digitale infrastrukturene, og å stille tøffere krav til de tekniske løsningene.

Altfor mange prosjekter mangler tekniske kvaliteter. Når ansatte blir «flaskehalser», skyldes det som regel at teknologien som er installert er for dårlig. Det hjelper heller ikke at mange leverandører selger og installerer proprietære løsninger som ikke kommuniserer med løsninger fra andre leverandører. Rene teknologileverandører har ikke kompetanse når det gjelder samspillet til organiseringen og interaksjonen mellom teknologi og endringer i arbeidsprosesser. Dette er kritisk for å sikre et positivt resultat.

For å lykkes med å implementere velferdsteknologiske løsninger, bør det utvikles en digital infrastruktur basert på tre mekanismer:

1) Prosjektene må være innovative. Det må skapes nye tjenester og produkter. Det krever nye samarbeidskonstellasjoner mellom ansatte fra ulike avdelinger og profesjoner. De ansatte og samhandlingen mellom dem spiller en viktig rolle.

2) Det må skapes tjenester og produkter brukerne oppfatter som nyttige, og som er enkle å ta i bruk.

3) Løsningene som velges må være skalerbare, som betyr at den valgte plattformen kan brukes til å tilby også andre typer løsninger og produkter. Det er en forutsetning for stordriftsfordeler og dermed også økonomien i nye prosjekter.

For å få dette til, må ledelsen og helsefaglig kompetanse inn i planleggingsprosessen på et langt tidlige stadium. Dette kan ikke overlates til byggfaglig ekspertise, IKT-avdelinger og leverandørbedrifter. Vi har sett flere eksempler på at den helsefaglige kompetansen nærmest er fraværende i kritiske perioder av et prosjekt. 

Vår erfaring er at mange helse- og velferdsteknologiprosjekter svikter på en eller flere av de tre mekanismene. Det betyr at de ikke får fram de selvforsterkende positive mekanismer som kjennetegner vellykkete prosjekter.

Kommuner og private leverandører bør måle effekter av velferdsteknologiske prosjekter både på brukere, ansatte og eiere. Det gjøres etter vår erfaring altfor sjelden. Forståelsen av mekanismer bør kombineres med analyse av interessentene og vurderes opp mot resultatmål og effektmål.

• På hvilken måte leverer organisasjonen nye helse- og velferdstjenester, og bruker de ansatte tiden på det de skal, på prioriterte oppgaver?

• Oppfatter brukerne tjenestene og produktene som enkle å bruke, og bidrar de til å øke den enkeltes evne til å klare seg selv?

• Er det etablert en infrastruktur som er skalerbar, og som kan gi stordriftsfordeler og bedre økonomi?

Det finnes et sett av metoder og teknikker som kan bidra til å besvare alle disse spørsmålene. Alle faktorene og mekanismene er like viktige for et vellykket utfall. Det er til liten hjelp bare å se på brukerne og deres behov, selv om de er viktige nok.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.