Ingen rusreform uten ressurser

Rusreformen pålegger kommunene flere oppgaver og større ansvar uten at det skal følge penger med. Etter koronakrisen vil kommuneøkonomien være ytterligere presset. Det må politikerne ta hensyn til når reformforslaget skal vedtas.

Rusreformutvalget legger gjennom NOU-en «Fra straff til hjelp» opp til at landets kommuner får et langt større ansvar for å møte og følge opp personer som tas for bruk og besittelse av narkotika.

Reformforslaget er nå på høring, med forlenget frist til 15. mai. Dersom tiltakene fungerer, kan reformen føre til at flere sluses inn i tiltaksapparatet for oppfølging og behandling.

I forslaget til rusreform legges det opp til at de som blir tatt for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk, skal møte i en kommunal rådgivningsenhet. Enheten skal ha tilgang på medisinskfaglig, psykologfaglig, sosialfaglig og erfaringsbasert kompetanse.

Dersom saken gjelder en person under 18 år, skal man også kunne hente inn barnevernsfaglig kompetanse. I tillegg skal kommunen drive oppsøkende virksomhet for å prøve å få kontakt med dem som ikke møter til rådgivning. Ved uteblitt oppmøte for personer under myndighetsalder, kan barnevernet kontaktes.

Det ligger i utvalgets mandat å se på hvordan dette kan gjøres uten økte tilskudd til kommunene. Reformen inneholder derfor ingen forslag til økninger i verken ressurser eller kompetanse. Dette er svært bekymringsfullt.

Tiltaksapparatet som vil møte narkotikabrukerne vil, om rusreformen blir vedtatt slik den er foreslått, i det store og hele være uforandret. Ifølge evalueringene av opptrappingsplanen er det store variasjoner når det gjelder kapasitet og kvalitet. Det svikter i samhandlingen mellom etatene, ettervernet og tidlig intervensjon.

Vi ønsker oss en reform som inneholder tiltak for å bedre behandlingskapasiteten og ruste opp tiltaksapparatet. For at reformen skal bli en suksess, kreves økte ressurser til kommunene, og et kompetanseløft i berørte yrkesgrupper som jobber særlig med barn og unge.

Oslo Economics har utarbeidet et økonomisk overslag over hva det vil koste å kommunene å drifte de rådgivende enhetene. Prisen vil ligge et sted mellom 200 og 716 millioner per år, i tillegg til 30–40 millioner kroner i etableringsfasen.

I tillegg vil det være viktig å styrke kompetansen til de som skal jobbe i rådgivningsenheten. De må kjenne til hva som finnes av hjelpe- og behandlingstiltak både i egen kommune og i spesialisthelsetjenesten.

De ansatte i rådgivningsenheten må også inneha riktig kompetanse for å vurdere om det er behov for å henvise en person videre til spesialisthelsetjenesten, eller om kommunen selv skal følge opp personen.

Samtidig vil det være et økt behov for ressurser til oppsøkende virksomhet for dem som ikke møter til samtale, spesielt unge.

Evalueringen av opptrappingsplanen viser at det i 2018 så vidt var over 40 prosent av kommunene som drev oppsøkende sosialt arbeid rettet mot ungdom. Barne- og familietjenesten har ofte dårlig kapasitet, og vi frykter at det vil bli vanskelig å fange opp unge på vei i en uheldig retning.

Barnevernet er heller ikke rigget til å ta det ekstra ansvaret før et kompetanse- og kapasitetsløft er gjennomført. En rapport fra Barneombudet slår fast at barnevernet ofte mangler den tidlige innsatsen som er nødvendig i mange saker, og at mange barn utvikler alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer mens de venter på riktig hjelp.

Rapporten påpeker også mangel på ressurser og dårlig opplæring av ansatte. Bekymringen deles av Helsetilsynet, som mener at barnevernet mangler ruskompetanse. Det er avgjørende at denne kompetansen kommer på plass før gjennomføring av rusreformen.

Vi vet at rusarbeid ofte taper kampen om kronene i trange kommunebudsjetter, og slik Kommunal Rapport tidligere har avdekket, blir rusomsorgen nedprioritert på tross av betydelig økninger i statlige overføringer.

Situasjonen vil neppe bli bedre etter koronakrisen. Etter alt å dømme vil covid-19-pandemien ha langvarig effekt på norsk økonomi, og gjøre det enda mer krevende å prioritere oppbyggingen av tjenestene i kommunen som vil trengs for å få en ansvarlig reform.

Hvis reformen slår feil og gjør at narkotikaproblemene øker, har det enorme økonomiske og menneskelige kostnader. Risikoen ved en reform uten opprusting i kommunene, er altså stor. Vi ber derfor politikerne om å garantere at det vil følge tilstrekkelig ressurser med reformen før den vedtas.