Innovasjon kommer ikke av seg selv

Mange kommuner har både visjoner og ressurser til å sette tjenesteinnovasjon på kartet, men den tradisjonelle tjenestestrukturen lever likevel videre: Sykehjem med stadig strammere bemanning, hjemmesykepleie med stadig mindre tid til brukeren, dagsenter der man er heldig hvis man får en luftetur i ny og ne, og ingen trim.

Tjenesteinnovasjonen har kommet for kort, den går for sakte og er ikke radikal. Til og med innføring av velferdsteknologi bidrar til å sementere gammel struktur.

Vi vil eksemplifisere utfordringene gjennom eldreomsorgen. Modellen for eldreomsorgen, med hjemmetjenester, aldershjem og sykehjem, ble etablert for en viss sammensetning av og nivå på brukerne, uten at den grunnleggende strukturelle løsningen er vesentlig endret på mange tiår.

Det er blitt et kjennetegn ved dagens eldreomsorg at ingen av oss som i dag er framtidig brukere av disse tjenestene, gleder oss til å møte dem. Hva er det som hindrer at kommunene tenker helt nytt?

Tjenesteinnovasjon er krevende. Der ledere og ansatte ser muligheten, må politikere evne å ta fatt. Hvor mange kommuner har tatt en åpen politisk debatt om på hvilket nivå eldreomsorgen skal levere tjenester?

Hadde politikerne villet ta denne debatten, ville man fort konkludert med at dagens sykehjem er grovt underfinansierte. Mange kommuner har budsjetter på over ¼ milliard kroner, men har liten vilje til å prioritere å avsette midler til innovasjon.

Innovasjon er en politisk utfordring. Ledere og ansatte har ikke ressurser til å koordinere på vegne av mange, og må i stedet velge å fokusere på å gjøre det beste ut av hverdagen for sine brukere, her og nå.

Det bør reises en debatt om kommunene alene evner å drive tjenesteinnovasjonsprosesser. Det står ikke på de ansatte, men det står på dem som bevilger penger og utformer regelverk som trengs for å imøtekomme behovet.

En stat som samler de gode ideene og legger til rette for iverksettelse, vil etter vår vurdering være et riktig steg i riktig retning; et utviklingsdepartement; et «framtidens departement»; et «Centre of Excellence»-direktorat?

Målet må være å sikre tilstrekkelig fokus på innovasjon, forskingskraft, kompetanse. Bak et slikt kompetansesenter må det også stilles politiske krav til at det som utvikles, blir implementert.

Det sier seg selv at dette nasjonale koordineringsansvaret ikke kan tillegges kommunene, i hvert fall ikke de små. Mulig det også bør innføres sanksjoner ovenfor de kommunene som velger ikke å gjøre noe?