Inntektssystemet må bli mer rettferdig

Det er krise i Kommune-Norge. Vi trenger et mer rettferdig inntektssystem. Derfor er det viktig at debatten ikke blir avsporet av den gamle visa om sammenslåinger og kommunestørrelse.

I Kommunal Rapport 7. desember har politisk redaktør Agnar Kaarbø noen refleksjoner foran det vi mener er den viktigste innenrikspolitiske saken i Norge nå: Den kommende reformen av inntektssystemet for norske kommuner.

Dagens inntektsmodell er fra 1986. Den har sikkert aldri vært perfekt, men med årene har den rammet skjevere og skjevere. Det oppstår noe som kan minne om omvendt Robin Hood-politikk: Modellen omfordeler ikke midler rettferdig. Snarere forsterker den forskjellene. Rike kommuner blir rikere, mens innbyggere i ressurssvake kommuner får kjenne på kroppen hvor dyrt og vondt det er å være fattig.

Kommuner med behov for økte ressurser har opplevd relativt sett mindre vekst i overføringer. Samtidig vet vi at mindre og skattesvake kommuner, med lavere andel frie disponible inntekter, er overrepresentert når det gjelder ugunstige demografiske utviklingstrekk.

Kaarbø omtaler det presist som «demografisk jordskjelv». Mange norske kommuner ligner på våre: Vi fleiper med at vi burde få innovasjonsmidler, for vi er et laboratorium for hvordan eldrebølgeprognosene for 2050 fungerer i praksis.

I tillegg har vi andre utfordringer. Vi har for eksempel en helt annen type boligkrise enn den du vanligvis leser om. Svært lave boligpriser i våre kommuner gjør det attraktivt for en type innflyttere som gjerne er skattesvake (inntektssiden). De kommer til oss med bagasje og utfordringer som kommunen så må løse på utgiftssiden (f.eks. barnevern, rus og uføretrygd).

Så har vi små tuer som velter store lass: Noen få, svært ressurskrevende brukere kan gjøre enorme innhogg i allerede trange budsjetter. Det er null kroner å få i støtte når en slik bruker har fylt 67 år.

Man kan kanskje bli forledet til å tro at vi er ordførere fra små innlandskommuner som bare ber for hver vår syke mor. Men landet herjes av en epidemi av desperate budsjettkutt. Det er syke mødre overalt, i alle landsdeler. Noen kommuner har knapt råd til å løse alle lovpålagte oppgaver. Forebygging er ikke lovpålagt, så fornuftige tiltak ryker først. Å «utsette» regningen skaper bare mer utenforskap og økende sosiale utfordringer. En klassisk, ond spiral.

Høyskolelektor Arve Negaard ved Høgskolen i Østfold har i Kommunal Rapport påpekt at det er paradoks at kommuner med en liten andel barn fra familier med lav utdanning og inntekt, får mer ressurser per barn enn kommuner med stor andel barn fra familier med lav utdanning og inntekt.

Vi tilhører den typen kommuner som trekker det korteste strået her. Vi skiller oss fra landsgjennomsnittet med høy andel innbyggere med lav utdanning og inntekt, og lave skatteinntekter.

«Systemet kan over tid bidra til å forsterke de sosiale ulikhetene mellom kommuner. Kommuner med en stor andel barn fra familier med lav utdanning og inntekt får mindre mulighet til å bryte den negative kjeden der sosiale ulikheter går i arv», skrev Negaard allerede i oktober 2019, tre år før utredningen om inntektssystemet ble levert (NOU 2022: 10).

Å redusere sosiale ulikheter i utdanning og helse løses ikke alene gjennom et budsjettsystem. Men et hensiktsmessig budsjettsystem, som sikrer kommunenes evne til å gjøre jobben sin, er en helt nødvendig forutsetning.

Dessverre kan det være en utfordring for kriseforståelsen dersom seneste tilskudd av utredninger om kommuneøkonomi, NOU-en om generalistkommunesystemet (2023: 9), får lov til å dominere debatten.

Fordi generalistkommuneutvalget i sin mandatforståelse har valgt å se mer eller mindre bort fra årsakssammenhengen mellom inntektssystemet og krisen i kommuneøkonomien, blir også løsningsforslaget fra utvalget forutsigbart: mer sammenslåinger, interkommunalt samarbeid og det litt ulne begrepet «kompetanseheving».

Dette handler ikke om dårlig styring eller udyktighet. Det handler om systemfeil. Og konsekvensen er at vi tvinges til å sette svake grupper opp mot hverandre.

Debatten om dette fremover blir utrolig viktig. Cirka 50 kommuner fra hele landet, og med ordførere fra hele det politiske spekteret, samles til konferanse i Larvik 22. januar for å diskutere nettopp urettferdig skatteutjevning og veien videre mot en helt nødvendig inntektsreform.

Symptomene er mange, men diagnosen er klar: Inntektssystemet fungerer ikke. Og det må bli mer rettferdig. Det er systemet som må fikses, hvis pasienten skal bli frisk.