Juss og politikk er ikke motstridende – men må være i balanse

Fredrik Holth og Nikolai Winge hevder i sitt tilsvar til mitt innlegg at jeg argumenterer mot loven.

Jeg argumenterer ikke mot loven, men for en balansert anvendelse av den, hvor lokale behov og de juridiske utredninger og deres faktiske innhold også er underlagt lokaldemokratisk kontroll.

Holth og Winge viser videre til at jeg utelater vesentlige deler av plan- og bygningsloven § 19–2. Det er riktig at § 19–2 første ledd åpner for dispensasjoner, mens andre ledd setter vilkår for slike vedtak.

Jeg er overrasket over at Holth og Winge tolker meg dertil for snevert. Jeg tror langt de fleste politikere er fullstendig klar over at en dispensasjon ikke kan vurderes under det frie skjønn før vilkårene er oppfylt.

Plan- og bygningsloven gir kommunene mulighet til å innvilge dispensasjoner under visse betingelser. Dette innebærer at kommunen skal vurdere om hensynet bak bestemmelsen det dispenseres fra, blir vesentlig tilsidesatt, og om fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene.

Holth og Winge hevder at jeg ignorerer denne balansen, men det gjør jeg ikke.

Når forholdene ligger til rette for det, det vil si der vilkårene er oppfylt, står jeg godt i å mene at dispensasjonsvedtakene kan være en helt sentral del av å svare på velgeres mandat og utøve det en er gått til valg på. Med utgangspunkt i de foran nevnte vilkår er det uriktig å hevde at dispensasjoner er tilfeldig innvilget – de er et resultat av grundige vurderinger av lokale forhold som krever fleksibilitet for å møte innbyggernes behov.

Det er også slik at så lenge folkevalgte er konsistente i sin praksis, vil avgjørelsene ikke være vilkårlige.

Holth og Winge peker på at kommunene først og fremst skal opptre som rettsanvendere når en vurderer vilkårene i annet ledd. Det er riktig, men det er også riktig at lokaldemokrati og lokalpolitikk i realiteten har en plass også i vilkårsvurderingen.

Stortinget har i forarbeidene til endringene i plan- og bygningsloven uttalt i Ot.prp. nr.32 (2007–2008) side 242:

«Vurderingen av om lovens vilkår for å kunne dispensere vil være et rettsanvendelsesskjønn som kan overprøves av domstolene. Forvaltningslovens regel om å vektlegge det kommunale selvstyret kommer således i betraktning kun ved interesseavveiningen om dispensasjon skal gis når lovens formelle vilkår for å gi dispensasjon er oppfylt».

Dette står i kontrast til tidligere lov, hvor også vilkårsvurderingen fullt ut var gjenstand for det frie skjønn.

Dette betyr likevel ikke at det ikke foreligger ulike faglige syn og reelle vurderinger i selve vilkårsvurderingen som direkte eller indirekte kan tilskrives ulike faglige og politiske syn.

Lovgiver utreder ikke nærmere hvorledes en skal forholde seg til slike situasjoner, men de sier slett ikke at folkevalgte ikke har anledning til å ta del i eller selv vurdere om vilkårene er oppfylt. Kommunedirektørens juridiske rådgivere arbeider tross alt på kommunestyrets delegasjon.

Denne vurderingen rimer godt med mine argumenter i forrige innlegg, hvor ulike parter i en rettssal objektivt sett kan se ulikt på de samme rettsregler, slik en folkevalgt og administrator kan se ulikt på dem, med dertil forskjellig utfall.

Om noe har en samfunnsmessig fordel større enn ulempene, hvorvidt en vei er for trafikkert, hvorvidt en dispensasjon bryter med regionale eller statlige føringer eller hvorvidt det formålet kommunestyret har vedtatt i en arealplan settes til side, vil alltid handle om en type skjønnsmessig vurdering, uansett hvor lite politikk lovgiver har ment at vurderingen skal omfatte.

Dette er vurderinger kommunestyret eller dets komité må kunne forbeholde seg retten til selv å vurdere, all den tid lovgiver ikke har bestemt at de ikke kan gjøre det.

I realiteten kan en uansett ikke hevde at en vilkårsbetraktning er blottet for politikk. En kan heller ikke se bort fra at en politisk behandling kan rette på uriktig vurdering av vilkårenes tillagte vekt og betydning.

Mitt perspektiv er at juss og politikk slett ikke er motstridende, men komplementære. Det er nettopp balansen mellom juss og politikk som sikrer at vedtak er forankret både i lovens bokstav og i de reelle behovene i lokalsamfunnet.

Holth og Winge synes å se bort fra at jussen er skapt av politikere og til demokratiets formål. Deres tilnærming minner om en meritokratisk holdning, hvor makt og autoritet fordeles på bakgrunn av evner og ferdigheter, heller enn på de demokratiske valgte representanter.

Dette kan over tid føre til en form for teknokrati hvor ekspertvurderinger trumfer politisk skjønn. En slik tilnærming skal vi vokte oss vel for å innføre i Norge.

Ved å innta denne holdningen risikerer man å marginalisere det politiske arbeidet som er nødvendig for å ivareta lokale behov og interesser. Dette sneversynet kan føre til at juridiske vurderinger dominerer over politiske prioriteringer, noe som strider mot essensen av vårt lokaldemokrati. I dette perspektivet overraskes jeg over hvor bastante og lite tilbakeholdne Holth og Winge fremstår i sitt tilsvar til meg.

Dispensasjoner er ikke bare legitime, men noen ganger også nødvendige for et fungerende lokaldemokrati. Det er avgjørende at vi som lokale folkevalgte både forstår og respekterer jussen, samtidig som vi anvender den på en måte som reflekterer samfunnets behov og utfordringer.

Dispensasjoner er en del av denne balansegangen, og de er verken udemokratiske eller ulovlige når de brukes riktig.

Så når Holt og Winge retorisk spør meg om jeg ikke forstår, eller ikke vil forstå skillet mellom juss og politikk, så forstår jeg det meget godt. Jeg er simpelthen bare uenig i deres tolkning og deres tro på at vurderinger av rettsanvendelsesskjønnet bare er forbeholdt kommunedirektørens jurister.