Kommunene må skjerpe kriseberedskapen

For befolkningen er det lite betryggende å bo i kommuner som ikke har prioritert sikkerhet og beredskap høyt nok.

Koronapandemien, ekstremvær, svært destruktive dataangrep og den totale krigen i Ukraina har gjort oss urolige for fremtiden. Samtidig er det store mangler i mange kommuner når det gjelder forebygging og oppbygging av kapasitet til å møte større kriser. Det forventes nå en helt annen oppmerksomhet rundt sikkerhet og beredskap i hele samfunnet.

Ekstremvær og påfølgende naturkatastrofer, globale pandemier, dataangrep, falske nyheter, undergravingsvirksomhet, atomtrusler, sabotasje og krigslignende situasjoner er noe av det vi nå må forholde oss til. Disse krisetypene kommer i tillegg til de mange mindre krisene som beredskapsapparatet må håndtere til daglig.

La meg ta et eksempel på hvor dyrt det kan bli om en kommune ikke er godt nok forberedt på en krise:

For en tid siden var det et datainnbrudd med plassering av løsepengevirus i Østre Toten kommunes IT-systemer. Kommunens manglende sikkerhetsfokus medførte en rekordstor bot på 4 millioner kroner fra Datatilsynet for alvorlig brudd på datasikkerheten og beredskapen, inklusiv manglende beskyttelse av sensitiv klientinformasjon.

Dataangrepet kostet kommunen minst 35 millioner kroner, i tillegg til tap av tillit hos befolkningen. En måtte til slutt ha økonomisk krisehjelp fra staten for å dekke kostnadene.

Dessverre er det ikke bare Østre Toten som ikke er godt nok forberedt. Det er for stor variasjon i beredskapsressursene i kommunene, og det øves for sjelden. Dette viser blant annet Kommuneundersøkelsen for 2022.

En tredel av kommunene har gamle og ufullstendige risiko- og sårbarhetsanalyser. Nesten like mange kommuner har ikke vurdert framtidig risiko og sårbarhet.

Et fåtall kommuner har kartlagt risiko og sårbarhet eller planlagt for beredskap opp mot hendelser i den øvre delen av krisespekteret, som destruktive handlinger og krig.

Hele 15 prosent har ikke vurdert egen evne til å opprettholde helse- og omsorgsfunksjonene i sine risiko- og sårbarhetsanalyser. Det skorter ikke minst på personell. De fleste kommuner har beredskapsleder/koordinator i en svært liten stillingsbrøk. Bare et fåtall har nødvendig spisskompetanse internt på områder der risikoen er svært stor, ikke minst innen digital sikkerhet.

I Totalberedskapskommisjonen var vi opptatt av å vise bredden i det nye trusselbildet og krisene som kan oppstå. Vår rapport viser sammen med rapporten fra Forsvarskommisjonen bredden i den type kriser vi kan stå overfor de nærmeste årene, og betydningen av en kraftsamling rundt beredskapsarbeidet i hele landet.

Det kreves også større oppmerksomhet på samarbeid over landegrensene, ikke minst i Norden, der Finland og Sveriges inntreden i Nato bør følges opp når det gjelder sivilt beredskapssamarbeid.

Målet for beredskapsarbeidet i kommunene er å trygge befolkningen mot alvorlige hendelser, og å opprettholde tjenestetilbudet selv om en rammes av en større krise. Dette krever fokus på forebyggende sikkerhet, oppbygging av en kriseberedskap og en generell styrking av robustheten i samfunnet for å kunne stå imot når katastrofen inntreffer.

Kommunen er hjørnesteinen i det lokale beredskapsarbeidet sammen med andre, som nødetatene og de frivillige organisasjonene. Den har imidlertid et enda bredere ansvar i store hendelser med å sikre egen infrastruktur og opprettholde kritiske samfunnstjenester.

Kommunen skal også samarbeide tett med private virksomheter som eier det meste av den kritiske infrastrukturen, som strøm, drivstoff, mat- og vannforsyning, datakommunikasjon, banktjenester, osv.

Kommunen skal også være med å sikre bistand fra Forsvaret i sivile hendelser, delta i samarbeidet mellom det militære og sivilsamfunnet og være beredt til å gi bidrag til Forsvaret i krig.

Så til konkrete forslag som kan styrke det kommunale beredskapsapparatet.

Tiltak som bør vurderes er å øremerke ressurser til sikkerhets- og beredskapsarbeid ned i de ulike kommunale etatene, med klare og etterprøvbare mål.

I tillegg kreves tilstrekkelig bemanning, jevnlig oppdatering av risikoanalyser og beredskapsplaner, øvingsressurser og utvikling av systemer for å sikre kontinuitet i kriser hva angår forsyninger og personell.

Det må på plass kommunikasjonskapasitet for å imøtegå falske nyheter og politisk hets. Kommunale beredskapsråd må aktiviseres og generelt et tettere regionalt beredskapssamarbeid.

Bykommunene bør her ta en ledende samvirkerolle i sine regioner.

Statsforvalteren spiller en sentral rolle i arbeidet med å sikre en regional robusthet mot større kriser. Som regional representant for statlige myndigheter, bør Statsforvalteren få økte fullmakter for å følge opp med hyppigere tilsyn, test av beredskapsevnen, samt pålegg og evt. bøtelegging av kommuner som ikke følger opp.

En offentlig listing av kommuner som ikke har «orden i sysakene» kan være på sin plass. Offentliggjøring av svakheter og mangler etter mønster av Robek-listingen kan være det nødvendige riset bak speilet for kommunens folkevalgte, og det kan gi befolkningen et signal om hvordan det står til i egen kommune.

Dagens krisebilde indikerer at vi må bygge opp den sivile og militære beredskapen i stort tempo. Vi må unngå at kommunene blir det svake ledd i totalberedskapen og totalforsvaret. Kommunene må ta Totalberedskapskommisjonens budskap på alvor.