KS har utvist lærerforakt

Vi viser til Gunn Marit Helgesens ytring i Kommunal Rapport 28.04. Først må vi gi Helgesen, som leder av en nasjonal organisasjon, ros for å engasjere seg i et lokalt ordskifte, da hun tok seg tid til å svare på vårt tidligere innlegg om samme sak i Drammens Tidende 24.03. Det er også forståelig at hun reagerer når organisasjonen hun representerer beskyldes for forakt for en av landets største yrkesgrupper.

Hun får imidlertid ikke ros for sin halvhjertede hyllest av lærerne, som overskriften «Kommunene trenger kvalifiserte lærere» kan tyde på – når vi likevel finner igjen følgende påstand lenger ned i teksten. «Så er KS uenig med Utdanningsforbundet i at lærerutdanning skal være den eneste veien som kvalifiserer til å jobbe som lærer.»

Da er vi tilbake til der vi startet – med vår påstand om at KS har utvist lærerforakt. Og den kommer vi ikke til å trekke tilbake.

Det bunner i to konkrete eksempler: Det første er UNIO-streiken som KS (ikke statsråden!) sprengte i fjor (selv om Helgesen naturligvis ikke bør klandres for beslutninger hennes forgjenger Bjørn Arild Gram (Sp) var ansvarlig for). Denne måten å «løse» streiken til en gruppe som har blitt hengende bak reallønnsutviklingen i samfunnet i flere år, ga ikke inntrykk av at dette er et fag og et yrke KS prioriterer så høyt.

Det andre eksemplet er uttalelsene til de administrative KS-lederne Eide og Gangstø i Nationen, som Helgesen må stå ansvarlig for som styreleder.

Uttalelser som « … ser ut til å mene at den tradisjonelle norske lærerutdanningen er den eneste rette veien til å bli lærer.» og «Det er mer enn en vei til å bli en god lærer.», representerer relativisering av lærerutdanningen som fag og profesjon.

Å snakke om den tradisjonelle norske lærerutdanningen er absurd. Det finnes åtte lærerutdanninger i Norge. Det finnes ikke alternativer til dette. Det kalles lærere uten utdanning.

Denne typen retorikk fra KS kan bidra til to ting: å senke interessen for å melde seg på lærerstudiet, og å forlenge eller forverre trenden om at 1 av 3 med skolerettet lærerutdanning ikke jobber i skolen.

Én ting er at barn generelt vil få et dårligere pedagogisk tilbud, men det som er mer alvorlig er hvis barn med spesielle behov ikke får tilbudet de trenger.

I Drammen behandlet vi en sak om dette nylig. Det meldes om stadig flere elever som har behov for oppfølging med spesialkompetanse, samtidig som budsjettene staten gir oss, er trange, prinsippet om nærskole veier tungt, samt andre forhold som setter rammer.

Dette er elever som ikke kan følges opp av lærerstudenter midtveis i utdanningsløpet, personer med doktorgrad i matematikk, men uten pedagogisk utdanning, 19 år gamle ufaglærte «assistenter», eller lignende. Ja, alle disse kan være ressurser i arbeid med barn og unge. Men skolebarn – og især barn med spesielle behov – trenger fagpersoner med spesiell kompetanse.

Likevel ser vi altfor ofte at denne typen ressurser ikke tildeles disse barna. Følgene av dette kan eksempelvis bli 399 innmeldte avvik for av vold og trusler i perioden 2020–21 på 1.–7. trinn i vår kommune. For å slukke disse brannene og følge opp utagerende barn blir det gjerne til at lærere (med pedagogisk kompetanse) må forlate ordinær undervisning.

Resultatet er redusert læringsutbytte for resten av barna. De blir sittende igjen uten en lærerutdannet lærer.

Slike situasjoner kan avhjelpes av ressurser med annen sosialfaglig utdanning. Det prioriterer vi i Drammensskolen selv om vi egentlig ikke har råd til det jf. de statlige overføringene. Iblant er heller ikke dette tilstrekkelig.

Professor Thomas Nordahl ledet et utvalg for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging. Den sto bak rapporten «Inkluderende fellesskap for barn og unge» fra 2018. Her heter det: «Alle barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging i barnehage og skole skal møte lærere med relevant og formell pedagogisk kompetanse.»

I Stortingsmelding 6. (2019–2020) Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO, heter det at: «Det tar for lang tid før barn og unge får hjelpen de trenger. Elevene får ofte tilbud først i ungdomsskolen, mens det burde skjedd i barnehagen eller på barneskolen.»

KS’ relativisering av lærerutdanningen, med sine tilhørende spesialiseringsmuligheter, står i veien for å flytte oppmerksomheten fra brannslukking til forebygging. En barneskole med underskudd på lærere med lærerutdanning står uten den nødvendige verktøykassen for å klare dette skiftet.

Til slutt vil vi spørre KS om en annen yrkesgruppe. Situasjonen for lærere og sykepleiere ligner en del. Det gjelder både med tanke på rekrutteringsutfordringer, kamp for faglighetskravet og mange utdannede som ikke jobber innenfor sin profesjon.

Særlig ute i distriktene er det dessverre ganske vanlig å bruke ufaglært arbeidskraft i helsesektoren, det være seg både sykehus, sykehjem og hjemmetjenesten. Det er ikke tilstrekkelig kompetanse tilgjengelig. De faglærte prioriteres til de vanskeligste sakene som krever autorisasjon, mens resten får ufaglært helsehjelp.

Mener KS at også dette er akseptabelt? Finnes det også her alternativer til «den tradisjonelle norske sykepleierutdanningen?» Er det «mer enn én vei til å bli en god sykepleier?»

Eller mener KS at alle sykepleiere må ha sykepleierutdanning – og at organisasjonens nedvurderinger av kravene til utdanning med andre ord kun angår det å kunne kalle seg lærer i skolen?