Kvalitet i barnevernet som faglig og politisk ansvar

I et leseverdig debattinnlegg i Kommunal Rapport 8. august løfter Svein Helland Sivertsen, fagansvarlig for barnevern i KS, kvalitet i barnevernet som en valgkampsak.

Koblingen mellom barnevernskvalitet og kommunepolitikk er berettiget. Oppvekstreformen pålegger lokalpolitikere et større ansvar for det barnevernsfaglige arbeidet.

Et nytt lovkrav i barnevernsloven (§ 3- 1, 2. ledd) lyder: «Kommunestyret selv skal vedta en plan for kommunens forebyggende arbeid etter første ledd. Planen skal beskrive hva som er målene for arbeidet, hvordan arbeidet skal organiseres og fordeles mellom etatene i kommunen, og hvordan etatene skal samarbeide.»

Reformen understreker tydelig det omfattende ansvaret lokalpolitikerne har for fagkvaliteten i alt barnevernsarbeid.

Det mangler en omforent forståelse av kvalitet i barnevernets arbeid. Myndighetene har ikke operasjonalisert begrepet. Vi forstår kvalitet som gapet mellom forventet standard på en tjeneste og praksisen som ytes. I dette skjæringspunktet skjer kvalitetsvurderinger.

Kvalitet beror ikke utelukkende på objektive mål, men har i profesjonelt arbeid også en subjektiv dimensjon og avhenger av situasjon og kontekst. I et etisk perspektiv bør mottaker av hjelp prinsipielt ha den sterkeste stemmen når det gjelder opplevelse av kvalitet.

Begrepet forsvarlighet mangler også en presis forståelse. Det ble tatt inn i barnevernsloven 2014. En studie viser at ansatte og ledere i barnevernet vurderer forsvarlighet ulikt (Slettebø m.fl., 2019). Forskjellig innhold i kvalitet og forsvarlighet, grunnleggende begreper i barnevernet, er både et politisk og faglig ansvar.

Barnevernet har et potensial for mer systematisk kvalitetsarbeid. Undersøkelser etterlyser bedre ledelse i de kommunale barnevernstjenestene.

Sivertsens premiss er at god ledelse medfører god kvalitet. Det som skal sikre kvalitet i barnevernsarbeidet, er særlig en god ledergruppe. Han påpeker fem innsatsfaktorer som utvikler kvalitet: Ledelse, kontroll på saksmengde, god og systematisk opplæring av alle nyansatte, individuell veiledning til alle ansatte samt ukentlig faglig utvikling i tjenesten.

Men er det så enkelt?

Norge består av mange kommuner med stort areal, men lavt folketall. Dermed er barnevernstjenestene så små at de ofte mangler egne ledergrupper. Barnevernsledere ivaretar sin ledergjerning sammen med operativt barnevernsarbeid. Det er få ansatte og høyt sykefravær. For mange ansatte velger å si opp sine stillinger, som blir stående vakante.

Barnevernstjenestene trenger ikke nødvendigvis en ledergruppe for å sikre forsvarlig tjenestekvalitet. Tvert imot viser undersøkelser at små kommuner med få ansatte bruker mer tid på relasjonelt arbeid sammen med brukerne. Den prioriteringen er verdt å merke seg. Den kan være en forutsetning for å utøve forsvarlig kvalitetsarbeid.

Kontroll med saksmengden er utfordrende. Lovverket tilsier at barnevernets plikt og brukernes rett til forsvarlig hjelp skulle være like, uavhengig av kommune. Håndterbar arbeidsmengde oppgis av ansatte som forutsetning for forsvarlig kvalitet. Likevel er barnevernet i sitt mandat pliktig til å yte rett hjelp til rett tid.

Gitt denne rammebetingelsen, i tillegg til velkjente sesongvariasjoner, er det vanskelig å kunne ha kontroll med saksmengden til enhver tid.

Barnevernstjenester i små kommuner kan enklere utvikle en mer helhetlig faglig kultur enn i større barnevernstjenester. Arbeid med fagkulturen i organisasjonen utvikles over tid i samhandling mellom ansatte og ledere. Ledere må være tett på operativt nivå. Barnevernet trenger ledere som kjenner utfordringene «på kroppen». De må erkjenne dilemmaer som ansatte og brukere står i. Det er på dette nivået kvalitet og forsvarlig hjelp skapes.

Barnevernsledere bør ha førstehåndskjennskap til brukerne og satse på å utvikle en fagkultur som samler, utvikler og motiverer.

En håndterbar arbeidsmengde for de ansatte, forsvarlighet i tjenestetilbudet og opplevelse av kvalitet for brukerne henger tett sammen. Dessuten må kommunenes barnevernstjenester sees i sammenheng med øvrige hjelpetjenester for barn og familier.

Det er her oppvekstreformen og kommunepolitikernes ansvar blir avgjørende. Både kommuner, virksomhetsområder og hjelpetjenester utvikler særegne kulturer.

Kommunale ledere og lokalpolitikere må vektlegge hvordan kommunen kan skape kvalitet i tjenestetilbudet som barn, unge og familier mottar. Temaet bør løftes fram mot valget. Men det avgjørende er hva kommunestyrene foretar seg etter valgdagen 11. september.