Långivere må puste med magen

Den siste tiden har det vært flere medieoppslag om den økonomiske situasjonen i Moskenes. Det er ikke første gang vi hører om anstrengt kommuneøkonomi, men denne saken er annerledes.

Tidligere i år varslet kommunen etter 12 år på den såkalte Robek-listen, at den vurderer å erklære betalingsinnstilling i tråd med kommunelovens kapittel 29.

Det er mildt sagt svært uvanlig, muligens første gang, at en kommune kommer med et slikt varsel. Enkelt forklart betyr betalingsinnstilling at kommunen stanser sine utbetalinger, og i praksis er konkurs. Det er åpenbart hvor alvorlig det er.

Men en kommune kan ikke gå konkurs. Det kommer fram av kommunelovens § 29–1. Likevel vil en sånn sak virke negativt inn på alle kommuners kapitaltilgang. Særlig gjelder det lån, som kommunene er avhengig av for å realisere kommunale prosjekter.

For långivere har det alltid vært en forståelse for at slike lån er tilnærmet fri for tapsrisiko. Lavere risiko gir lavere kostnader, og dette kommer kommunene til gode i form av lån som gjerne er betydelig billigere enn hva markedet for øvrig får.

Hvis det etableres en oppfatning om at långivere vil være tapsutsatt, kan det endre hele markedet. I praksis betyr det at aktørene begynner å prise inn en risiko for tap som de aldri før har gjort.

Det gir høyere rente på lån som skal finansiere bygging av skoler, idrettsanlegg, veier og annen infrastruktur. Dermed øker belastningen på kommuneøkonomien. Heldigvis bekrefter Kommunal- og distriktsdepartementet i et svarbrev til KLP Banken at en kommune ikke kan gå konkurs. Kommunelovens § 29-1 gjelder altså.

KLP er eid av kommunerne, og er selv en stor långiver, med over 90 milliarder pensjonskroner lånt ut til kommunene. Også Kommunalbanken og en rekke store, konvensjonelle banker har betydelige utlån i dette markedet. Totalt har kommunene en lånegjeld på mer enn 700 milliarder kroner. Det sier sitt om viktigheten av denne finansieringsformen, og konsekvensen av et skifte i dette markedet vil være enorme.

Det er derfor viktig at aktørene i utlånsmarkedet ikke lar seg forlede av signaler om økt usikkerhet, eller lar seg friste til å bruke et slikt signal som argument for økte kostnader på lån til kommunene.

Det er også viktig at redaksjoner er etterrettelige i sin fremstilling av tematikken og unngår tabloidisering. Her må vi rett og slett alle puste med magen, da det er vesentlig at kommunikasjonen rundt dette er utvetydig. For å være klokkeklar: Ingen ting ved signalene fra Moskenes kommune har endret det faktum at  kommunene er sikre betalere.

Lån til kommuner er både en trygg investering og en viktig del av långivers samfunnsrolle, da det muliggjør utvikling av lokalsamfunn. Det gjelder også i tøffere økonomiske tider som nå. Eller kanskje særlig da.