Levekårsutfordringer: Mer ansvar og flere verktøy til kommunene

I mange tusen norske hjem er ungene de eneste som har en grunn til å gå ut døra om morgenen, og kanskje de eneste i familien som i det hele tatt kommer seg over dørterskelen den dagen.

Sånn er det kanskje flere steder i samme blokk eller gate. Det gjør noe med unger å vokse opp i omgivelser hvor det er mange med lav inntekt, eller hvor mange voksne verken har jobb, skole eller annet å gå til.

Opphopning av levekårsutfordringer og segregering eksisterer i Norge. Men hvor mye og hvordan er utviklingen? Hvilke konsekvenser får det? Hva kan gjøres for å reparere og forebygge ytterligere negativ utvikling?

Dette er noen av spørsmålene det regjeringsoppnevnte By- og levekårsutvalget har belyst i en NOU som nylig ble overlevert til kunnskaps- og integreringsministeren og kommunal- og moderniseringsministeren.

• Les også:Utvalg vil gi kommunene flere verktøy mot sosial ulikhet

Levekårsutfordringer kan være mange ting, eksempelvis dårlig bomiljø, trangboddhet, arbeidsledighet, barnefattigdom, ungdomskriminalitet, frafall fra utdanning og dårlig helse.

Utvalget har kartlagt opphoping av levekårsproblemer i 26 store norske kommuner, og gjort et dypdykk i utvalgte områder i elleve av dem.

De fleste opplever å bo i gode og trygge nabolag. Men i en del områder er situasjonen for mange beboere krevende, og noen områder har også hatt en negativ utvikling med økende utfordringer.

Særlig alvorlig er det at det i en del områder bor en svært høy andel barn i fattige familier. Antallet områder med høy barnefattigdom har økt de siste ti årene, og sammen med andre problemer i nabolagene, eksempelvis få steder å være for barn og unge og mange som bor trangt, kan summen bli krevende oppvekstforhold.

Roper utvalget alarm? Nei. Men vi sier det er all mulig grunn til å være føre var en utvikling hvor utfordrende oppvekstvilkår fester seg, og som gjør at flere barn risikerer å slite på skolen eller falle ut. Den veien vil ingen av oss, fordi en slik utvikling innebærer tapte muligheter og livskvalitet for den enkelte, og i det lange løp lavere tillit og svekkede sosiale bånd i det norske samfunnet.

Forskjellen mellom boligområder har lange historiske røtter. Økonomiske forskjeller gjør at «noen flytter dit de kan, andre dit de må» – slik oppstår segregering i byområder, dvs. at de med god råd bor nært andre med god råd, og de med dårlig råd bor nært andre i lignende situasjon.

Der enkelte andre land har satset på tilnærmet hele byområder med sosiale utleieboliger, har i Norge eierlinjen og borettslagene fremmet stabile og velholdte boligområder. Eierlinjen hindrer ikke at vi også opplever segregering i Norge, men den har trolig virket dempende.

Når vi skal reparere eller forebygge segregering og opphoping av levekårsutfordringer, nytter det ikke bare å se på individene eller boligområdene isolert sett. Det er helt avgjørende at den brede, norske velferdspolitikken fortsetter å bidra til lave forskjeller og god tilgang til utdanning, helse og arbeid.

Utvalgets jobb var imidlertid å vurdere mer målrettede tiltak – som kan forsterke de positive effektene av den generelle politikken.

Vi samlet oss om fire sentrale strategier:

Gi barn og unge i utsatte områder like muligheter.

Utvalgets forslag handler om å redusere økonomiske barrierer for SFO og barnehage, å redusere segregering i barnehage og skole og å styrke kvaliteten i skole- og barnehagetilbudene særlig i utsatte områder.

Styrket og mer systematisk innsats i ordinære tjenester.

Her har kommunene en nøkkelrolle, og utvalget anbefaler at man ser på om levekårsutfordringer er tilstrekkelig hensyntatt i inntektssystemet, og anbefaler at kommunene selv (fortsatt) kanaliserer ekstra ressurser til eksempelvis skoler og barnehager i utsatte områder.

Styrke levekårshensyn i byutviklingen.

Goder og byrder må fordeles bedre mellom boområdene i byene, det må være tilstrekkelig tilgang til varierte boliger (både leie og eie), kommunene må gis større muligheter til å planlegge for boligsammensetning i nye områder, og det trengs tiltak for et bedre og tryggere utleieboligmarked.

Tydeligere mål og ansvarsfordeling i områdesatsingene.

Det offentlige bruker betydelige beløp på områdesatsinger i bydeler og byområder. Kjernen i mange områdesatsinger er å oppgradere nærmiljøene, støtte gode sosiale tiltak og å utvikle de lokale tjenestene. Det foreslår vi å fortsette med. Men kommunene må få større ansvar og frihet til å bruke tilskuddsmidlene, samtidig som vi foreslår at noe av dagens midler vris fra prosjektbasert til varig finansiering.

Rapporten vår heter «Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle», og peker på mer av den medisinen vi vet virker: Velferdspolitikk som bidrar til utdanning, helse og motvirker forskjeller, en byutvikling med gode boligområder og ekstra områdeinnsats for trygge og gode bo- og oppvekstmiljøer.