Lønn kan brukes som virkemiddel

Et lønnsløft som det danskene har kommet opp med for å sikre landet sykepleiere, gis ikke av hensyn til sykepleierne. Det gis for å møte en situasjon med kritisk sykepleiermangel.

Pasientene trenger sykepleiere. Vi er ikke bedre stilt i Norge. De som sier nei til å prøve dette, må i så fall komme opp med bedre alternativer – hva mener de skal løse krisen?

Et særskilt lønnstiltak i Danmark vekker uro hos noen av partene i den norske modellen og i deler av redaktørkorpset. Nå sist ved Kommunal Rapports redaktør, Agnar Kaarbø, som skriver at «ingen regjering, uansett farge, vil se seg tjent med å blande seg i inn et komplisert tariffoppgjør».

Regjeringen har ansvar for å tilby likeverdige helsetjenester over hele landet. Det er ikke komplisert å bruke lønn som et virkemiddel. Lønn virker her som i alle andre yrker og sektorer.

Felles for alle norske stemmer som har kritisert den danske regjering, er at ingen har kommet opp med et eneste alternativt forslag. Vårt naboland i sør har problemer med å få tak i arbeidskraft til å løse nøkkeloppgaver i offentlig sektor, og nå vil de forsøke noe nytt: Lønn. Det synes vi er en god idé.

Danske myndigheter vil sette av 3 milliarder kroner for å gi fire yrkesgrupper høyere lønn. Et lønnsoppgjør utenfor lønnsoppgjøret. Selv om begrunnelsen for forslaget er en annen, minner både dét og motargumentene om likelønnskommisjonen, som nå er 15 år gammel.

De pekte på at måten lønnsoppgjørene foregår på i Norge, bidrar til å opprettholde lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, og at det var behov for en likelønnspott (også på 3 mrd.!).

For sånn er det: Frontfagsmodellen sementerer likelønnsgapet – dette at kvinner i gjennomsnitt tjener 88 øre når menn tjener 1 krone. Og det er ikke fordi de jobber deltid, det er fordi jobben de gjør er lavere verdsatt. Og har du ett til fire års høyere utdanning, er lønnsgapet 80 øre mot 1 krone.

Vi skal ikke kaste den norske modellen for lønnsoppgjør over bord. Det kan man få inntrykk av når en hører det samme refrenget fra deler av LO, NHO og redaktører som Kaarbø.

Vi er enig i at den har bidratt til å gi oss et samfunn med relativt små forskjeller, noe som er viktig for at vi som bor her skal klare å betale regningene våre, og også ha en grunnleggende tillit til hverandre.

Men når vi ikke klarer å få tak i kvalifisert arbeidskraft til velferdstjenestene våre, mener vi at det er helt nødvendig å se på hvordan vi kan praktisere modellen bedre. Det skal ikke være de kvinnedominerte yrkene med bachelorutdanning sitt ansvar å sørge for at vi fortsatt skal ha «små forskjeller» i Norge. Det må vi som samfunn gjøre i fellesskap.

Nav har beregnet at det mangler 14.600 sykepleiere, helsefagarbeidere og andre innen helse- og sosialtjenester, og sykepleiermangelen alene kan komme opp mot 30.000 innen de som går i barnehagen i dag går ut av videregående skole.

Hvis vi ikke gjør noe med dette, smuldrer velferdstjenestene – og med dét ett av fundamentet i samfunnet vårt – bort.

Det er et fundament vi er avhengig av, og som også LO og NHO forteller at de er opptatt av. Når innbyggerne ikke får gode nok helse- og omsorgstjenester i det offentlige, vil de som har råd til det, kjøpe det. Et privat marked vil gjøre det enda vanskeligere å sikre arbeidskraft til de offentlige tilbudet. Den veien synes ikke vi at det norske samfunnet er tjent med å gå.

Dårligere velferd gir mindre til alle, også til bedriftene i privat sektor.

Dette er grunnen til at vi ser på det danske tiltaket med interesse. Vi skulle ønske at flere gjorde det samme. I motsatt fall ser vi gjerne at andre gode alternativer legges på bordet, slik at vi kan se på dem.