Lureri i kommunale avfallsselskaper

Kommunale selskaper ble opprinnelig etablert for å løse ulike oppgaver på vegne av kommunen. I dag har flere slike selskaper betydelig kommersiell aktivitet.

Ett eksempel finnes innen den kommunale delen av avfallsbransjen. Her er det vanlig å etablere store konserner, med datterselskaper med monopol på innbyggernes husholdningsavfall og kommersielle næringsselskaper under samme paraply.

Eierkommunene ser gjerne på disse selskapene som finansielle instrumenter, som skal gi utbytte. Utfordringen oppstår når selskapene innretter seg slik at innbyggerne betaler mer enn nødvendig for tjenestene, for å øke utbyttet til eierne.

Vi har lenge påpekt konkurransevridning til fordel for kommunale selskaper. Det skjer gjennom prissetting av tjenester, leie og tilgang på infrastruktur, fordeling av felleskostnader, tilgang og pris på kapital og direkte tildelinger av oppdrag og eksklusive rettigheter.

Vi ser nå en ny trend der noen kommuner vrir konkurransen ved at selskaper med monopol på husholdningsavfall tilpasser anbud for behandling av husholdningsavfall til sine søsterselskaper.

Dette skjer på følgende måte:

Et kommunalt morselskap leier ut infrastruktur eller avfallsanlegg til sitt kommersielle datterselskap på gunstige vilkår. Dette er eksklusive leieavtaler, som kun tilbys konsernets datterselskap.

Konsernets monopolselskap samler så inn husholdningsavfallet, men konkurranseutsetter videre håndtering av avfallet. Konkurransegrunnlaget blir imidlertid utformet slik at det kun er konsernets kommersielle datterselskap som kan levere et tilbud på oppdraget.

Dette kan skyldes at:

• Flere steder er det kun morselskapets anlegg som er stort nok og har tillatelse til å ta imot hele avfallsmengden som samles inn. Når anbudet da ikke deles opp, og det heller ikke er mulig å etablere konkurrerende anlegg innen fristene i anbudet, blir det heller ingen reell konkurranse.
• Anlegg utenfor en viss radius fra kommunens avfallsanlegg diskvalifiseres, eller det gis et fiktivt prispåslag per kilometer avstand fra anlegget (selskapene i morkonsernet er samlokaliserte).
• Det stilles strenge krav om responstid for tømming og returnering av avfallscontainere som kun kan oppfylles av kommunens datterselskap, som er samlokalisert med gjenvinningsstasjonen.

Utarbeidelse av slike anbud er meningsløst tidsforbruk. Alle involverte forstår jo at det kun er én aktør som kan få jobben.

Resultatet er at det skapes en binding mellom innbyggernes avfallsgebyr og kommunenes utbytte fra den kommersielle aktiviteten.

Kommunens kommersielle avfallsselskap vet naturligvis at de vil være eneste mulige leverandør av tjenesten og kan ta betydelig overpris. Kostnadene veltes over på innbyggerne, som betaler unødvendig mye for renovasjonstjenesten.

Praksisen er i realiteten en måte å ta inn ekstra avgifter over innbyggernes avfallsgebyrer. Det kan umulig være greit.

I en del kommunale avfallsselskaper må man lure på hvor eierstyringen egentlig er.