Måneferd inn til en cellekjerne

Denne junidagen forkynte to rivaliserende forskergrupper at begge var kommet i mål med den første, grove kartleggingen av menneskets arvestoff.

Forskere fra hele verden, deriblant Norge, hadde deltatt i det offentlige arvestoff-prosjektet, The Human Genome Project (HGP). I rundt ti år har de holdt på med prosjektet, et kappløp som har kostet millioner av kroner.

Vi står overfor et paradigmeskifte, sier mange forskere. Postgenom forskning vil få enorm betydning i årene som kommer, både innen legevitenskap, legemiddelutvikling, havbruk, jordbruk og næringsliv for øvrig.

Det forskerne forkynte 26. juni, var at de hadde klart å dekode de rundt 3,1 milliarder av kjemiske biter i det menneskelige DNA-molekylet. Sekvenser av disse bitene er våre gener, kjemiske tegn som utgjør oppskriften for alt menneskelig liv.

Det er derfor forskerne nå heller kaldt vann i blodet på dem som tror de kan gentestes eller få skreddersydd medisin i morgen. Nå står vitenskapen foran den svært vanskelige jobben med å identifisere, karakterisere og forstå hvordan genene er bygd opp.

I årene framover vil det bli publisert vitenskapelige kilometervis med data om dette mikrokosmos i våre celler, en mikroverden som bestemmer over våre liv, men som samtidig på godt og ondt blir påvirket av miljøet rundt oss, og som på godt og ondt samarbeider med miljøet.

Men det er langt igjen før hele Livets Bok kan leses. Dessuten skjer genetiske endringer.

- Den genetiske tekst vi nå aner, tok det 3,5 milliarder år å utvikle. Å tro at vi skulle klare å lese den i løpet av noen år, er overmot, sa forsker Eric Lander ved Whitehead Institute for Biomedical Research i Cambridge, USA.

Så får man heller regne med noen genetiske overraskelser etter hvert som kunnskapen blir kjent, for eksempel den at vi ifølge vitenskapsredaktør Matt Ridley i boken Genome har 98 prosent av våre gener felles med sjimpansene, og at genetisk sett er sjimpansene nærmere oss enn de er sine medskapninger, gorillaene.

Forskerne åpner en ny verden. Blant annet er det mye forskning på den genetiske delen av kreftsykdommer.

Man kan genteste seg for å finne ut hvor utsatt man er når det gjelder visse arvelige sykdommer. I framtiden kan det bli langt flere slike tester. Leger og forskere har prøvd seg fram når det gjelder genterapi. Legemiddelfirma arbeider med nye måter å framstille legemidler på ved hjelp av genteknologien. Man snakker om hvordan medikamenter i framtiden vil bli skreddersydd for den enkelte.

I landbruket har moderne genkunnskap vært brukt gjennom en rekke år ved å genmodifisere planter slik at de har fått nye egenskaper.

Resultater av genforskning brukes også i annen industri. Noe av forskningen synes forunderlig, blant blir det fortalt om et selskap i Canada, Det har tatt genene som gjør edderkoppen i stand til å spinne sitt nett, og satt det inn i geiter i håp om at man kan bruke geitemelken til å spinne en slags silke av. Et annet selskap tester ut genmodifisering av høns i det håp om at hønseegg kan bli små fabrikker som utvikler medisiner.

Men genforskningen åpner også for en lang rekke etiske spørsmål. Debatten rundt genmat er velkjent. Det samme er debatten om patent på liv. Kloningen som ble sauen Dolly reiste spørsmålet om hvilke skapninger det ikke skulle være lov å klone.

Allerede nå er det også strid om forsikringsselskap skal ha rett til å vite resultater av menneskers gentesting. Stortinget må snart ta stilling til om man skal kunne genforske på aborterte foster, og i tilfelle bruke deler av fostervevet til å helbrede folk.

I løypa ligger også spørsmålet om man skal kunne forske på og i medisinsk øyemed bruke embryo, altså et befruktet egg, på et svært tidlig stadium.

Spørsmålene kan synes så vanskelige at noen vil avvise hele forskningen. Men forskningen vil uansett fortsette når en slik fantastisk verden har åpnet seg. Derfor er det nå svært viktig å føre debattene om hvilke begrensninger genforskningen og genbruken bør ha.

Skrevet av: Marie Rein Bore