Mellomstore kommuner må samle seg om felles krav

Utvalget som har utredet hvordan staten skal fordele ressursene mellom kommunene i årene som kommer, la nylig fram sin rapport. Utvalgets forslag har møtt kraftig kritikk for ikke å legge nok vekt på at den sosiale strukturen og behovet for ressurser til sosial utjevning, varierer fra kommune til kommune.

Ser vi oss litt tilbake i tid, er det gode grunner for denne reaksjonen.

Da folkehelseloven ble vedtatt i 2011, ble den politiske oppmerksomheten i større grad rettet mot behovet for å redusere de sosiale ulikhetene i samfunnet vårt. Da den andre Folkehelsemeldingen ble behandlet i Stortinget i juni 2019, skrev komitémedlemmene fra Ap, Sp og SV at det er bekymringsfullt at de sosiale forskjellene i Norge er økende, og at de faktisk øker mer enn i andre land.

De minnet om at det er et stort uutnyttet potensial for utjevning av sosiale forskjeller gjennom tiltak i skolen, som må følges opp med ressurser. De pekte på at når inntektssystemet nå skal revideres, må gjennomgangen også omfatte de sosiale kriteriene (Innst. 369 S 2018-2019).

Folkehelseforskningen har vist at dess lavere utdanning og inntekt innbyggere har, dess større er sannsynligheten for at de også har helseproblemer. Barn fra familier med lav utdanning og inntekt, faller i større grad fra i videregående skole, og viderefører en ond sirkel. Men den onde sirkelen kan brytes, blant annet med å sette inn ressurser til tidlig innsats i barnehage og skole.

Dette er en aktuell problemstilling for kommunene i Østfold og en rekke andre steder i landet. De skiller seg fra landsgjennomsnittet med en høy andel innbyggere med lav utdanning og inntekt, og lave skatteinntekter. Behovet for ressurser til tidlig innsats er stort, men inntektene strekker ikke til.

Her burde inntektssystemet kommet inn. Systemet skal ta hensyn til at både den sosiale strukturen, aldersprofilen og geografien varierer fra kommune til kommune. Merutgifter som skyldes disse variasjonene, skal kommunene få kompensert 100 prosent, men det skjer ikke.

Utvalget som nå har lagt fram forslag til nytt system, har lagt stor vekt på hensynet til aldersprofilen og geografiske forskjeller i bosetting og kommunestørrelse. Men heller ikke dette utvalget går grundig nok inn på at den sosiale strukturen krever mer ressurser i noen kommuner enn i andre.

Utvalget rydder opp i kriteriene for barnehagene, men foreslår ingen kriterier som fanger opp behovet for ressurser til tidlig innsats. I grunnskolen blir kriteriet for innvandrerbarn styrket litt, men heller ikke her er det foreslått kriterier som fanger opp behovet for tidlig innsats til andre elever.

I kartleggingen av behovet for ressurser til tidlig innsats, har utvalget analysert regnskapstall, og har oversett at kommuner med en høy andel innbyggere med lav utdanning og inntekt, normalt har lavere skatteinntekter enn landsgjennomsnittet, og større behov for ressurser til samtlige av velferdstjenestene. De må øke effektiviteten og senke kvaliteten for å holde tjenesteytingen innenfor budsjettets rammer.

Selvfølgelig finner ikke utvalget at disse kommunene bruker mer ressurser til de enkelte velferdstjenestene enn landsgjennomsnittet. Det har de ikke råd til. Utvalget trekker feilslutningen at de heller ikke har et større behov for ressurser, og legger i stedet freidig til at det forutsetter at kvaliteten og effektiviteten er den samme i alle kommuner. Det er en normativ forutsetning som det ikke er empirisk belegg for.

Utvalget skriver selv at forslagene til endringer i utgiftsutjevningen gjør at de aller minste og de aller største kommunene kommer positivt ut, ved at de får et høyere beregnet utgiftsbehov enn i dag. Det betyr at kommunene i midten kommer negativt ut.

Denne alliansen mellom de minste og de største kommunene er ikke ny. Det er på tide at kommuner i midten med felles interesser samler seg og stiller sine krav.