Mitt forsvar for lokalpolitiske dispensasjoner

Innvilgelse av dispensasjoner fra arealplaner i kommunene er udemokratiske, og uthuler planverket som kommunene skal styre etter, hevder Sverre Bromander i Kommunal Rapport. Som ordfører er jeg uenig.

Plan- og bygningslovens §19-2 sier at «Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov. Det kan settes vilkår for dispensasjonen».

For meg og mange lokale folkevalgte er dispensasjonsinstituttet et viktig verktøy for å gjennomføre praktisk politikk og samfunnsendring. Påstanden om at bruken av dispensasjon er udemokratisk, mangler både juridisk og praktisk forankring.

Plan- og bygningsloven gir klart rom for dispensasjoner. Selv om dispensasjonsadgangen opp gjennom tidene er innsnevret, er den fortsatt til stede. Dette nettopp fordi det er anerkjent at lokale forhold og behov kan endre seg, og at individuelle forhold, som overliggende planverk ikke tar tilstrekkelig hensyn til, best vurderes av lokale myndigheter.

Plan- og bygningsloven bygger på prinsippene om lokal folkevalgt styring, desentralisering av myndighet, medvirkning fra befolkningen og samarbeid med berørte fagorganer. Kommunen skal drive den lovbestemte prosessen og fatte vedtak.

Offentlige etater, staten og regionale myndigheter er ikke myndighet i slike tilfeller, men de skal høres. De har også innsigelsesmyndighet der de selv mener et vedtak vesentlig tilsidesetter nasjonale eller regionale interesser.

Kommunen er gitt stor makt i arealspørsmål. I motsetning til prinsippene om likhet og enhet i annen forvaltning, er nettopp poenget i arealsaker at kommunene seg imellom skal opptre ulikt – og med de lokale forhold tatt i betraktning.

Bromanders påstand om at dispensasjoner er udemokratiske, overser det poeng at planene eller bestemmelsene det dispenseres fra, også er utarbeidet og vedtatt av de så vidt samme demokratiske organer som gir dispensasjon.

For meg er slike dispensasjoner ikke å undergrave lov, forskrift eller overordnede planer eller prosesser. De er snarere en faktisk anerkjennelse av at lov- og planverk er dynamisk, og må kunne tilpasses skiftende praktiske og politiske behov og forhold i takt med tiden.

Det er også viktig å understreke at folkevalgte som er valgt av kommunens innbyggere, har en legitim rett til å treffe beslutninger som best tjener deres lokalsamfunn. Hvis vi fratar de folkevalgte denne muligheten, er vi i ferd med å undergrave selve beveggrunnen for vårt lokaldemokrati.

Dispensasjoner er til for de situasjoner hvor de generelle reglene ikke er hensiktsmessige. Enten det er å tilpasse byggesaker til helt unike topografiske eller demografiske forhold, eller å svare ut akutte behov for utvikling, er dispensasjoner noen ganger avgjørende for å sikre en smidig og effektiv lokal styring.

Eksempler kan være der hvor gjenoppbygging etter brann krever at kommunen sikrer at beboerne raskt kan komme tilbake til normale liv, der hvor vi ønsker å samle bebyggelse på en eiendom fremfor å spre den, eller der hvor vi ønsker trekke bebyggelse tilbake fra landskapseksponerte områder for å bevare naturens estetikk, men hvor slike vurderinger ikke ble gjort tilstrekkelig i overliggende planverk.

Videre kan forbedringer i arkitektur, byggeskikk og estetikk, spesielt med tanke på bygningsstørrelse og fasade mot vei, bane eller sjø ha stor betydning for lokalsamfunnets visuelle og kulturelle identitet. Tilkobling til offentlig vann- og avløpsledning eller andre vesentlige miljømessige forbedringer kan være eksempler på hvordan dispensasjoner kan være riktige, men hvor overordnet planverk ikke tar hensyn til dette.

Endelig kan tiltak av stor samfunnsmessig betydning, som bygging av skoler, sykehus eller annen kritisk infrastruktur også kreve dispensasjoner for å realisere prosjekter med stor samfunnsnytte som ikke lå i dagen da kommuneplanen ble vedtatt.

Selv faglige vurderinger kan legge ulike forutsetninger til grunn, og et viktig poeng med lokaldemokratiet er at man kan ha ulike utgangspunkt.

Også ulike politiske syn kan ha sitt utgangspunkt i ulike faglige syn. Selv innen jussen må en ikke legge til grunn den feilslutning at en lov, forskrift eller bestemmelse skal forstås uten hensyn til de forhold bestemmelsen(e) er ment å ivareta.

Dette reflekteres stadig i beslutninger i norske rettssaler hvor forarbeider, rettsregler og lover tolkes ulikt fra det faglige utgangspunkt de ulike parter legger til grunn. Med tillegg av lokale vurderinger innenfor loven, kan en beslutning fortone seg nokså ulikt fra sitt utredede utgangspunkt, uten at dette gjør vedtaket verken ugyldig eller dårlig.

Med andre ord kan vidt ulike faglige syn stadig finne sitt minste felles multiplum i andre konklusjoner enn hva man «faglig sett» selv har lagt til grunn.

For meg er dette kjernen i lokaldemokratiet, nemlig at beslutninger tilpasses de behovene og preferansene som ligger på bordet foran en og innenfor loven, av lokale myndigheter.