Når vannet tapper kommunene – hva gjør vi?

Vann vil stå sentralt i kommunenes planlegging framover, og lar seg ikke stoppe. Det vil påvirke hvor og hvordan vi kan bygge, skape flommer og ras, true drikkevannet og forurense vassdrag, innsjøer og fjorder.

Politiske valg av tiltak og løsninger på kort sikt vil i stor grad avgjøre hvor store miljømessige og økonomiske konsekvenser våre barn og barnebarn må tåle.

Vann og avløp er en samfunnskritisk tjeneste som knirker i fundamentene. Manglende vedlikehold og fornyelse av ledningsnett, kombinert med mer nedbør, gir økende omfang av lekkasjer, ledningsbrudd og varsler om koking av vannet i krana før det kan brukes.

Dårlig rensing av avløp og økt tilrenning fra landbruket reduserer vannkvaliteten i innsjøer og fjorder til et nivå hvor ikke bare EU, men lokalbefolkningen også krever tiltak. Det er tilfellet med Oslofjorden nå.

Hva må politikerne forholde seg til, og hva kan de gjøre for å begrense veksten i gebyrene i kommende periode?

Det første er nok å forstå omfanget av problemet, og ta tøffe beslutninger om store investeringer i en tid hvor befolkningen allerede sliter med å få endene til å møtes. Utsettelse er en beslutning om å sende regningen til kommende generasjoner, og å finansiere akutte hendelser over forsikringspremien.

Vi må forholde oss til at spillereglene skjerpes raskt, og med god grunn, både fra EU og nasjonale myndigheter.

I Norge har vi lenge sett mellom fingrene med altfor dårlig vedlikehold av ledningsnett, manglende sikring av drikkevannet og brudd på utslippstillatelser for avløp. Etterslepet er beregnet til rundt 500 milliarder kroner de kommende 20 årene. Det er mer enn kommunenes samlede gjeld til Kommunalbanken i dag.

Vi skal ikke bare ta igjen dette etterslepet, men også sørge for at nye anlegg blir bærekraftige ut fra økonomiske, sosiale og miljømessige kriterier.

Gjennom tiltak under hatten «Green Deal» tar EU hensyn til at klimatiltak har en lei tendens til å bli utsatt fordi de ikke er økonomisk lønnsomme på kort sikt. Derfor omfatter EUs plan for klimatilpassing en rekke tiltak av økonomisk karakter. Nye regler vil påvirke både kostnader, inntekter og krav til rapportering.

Lokalpolitikere er ofte flinke til å be om hjelp fra staten. Men så langt har staten lovet lite eller ingenting. Et unntak er kanskje en åpning for å inkludere en større del av overvannsproblemet i selvkostberegningen, med ytterligere økning i gebyrene som resultat. Så la oss se bort fra staten i første omgang.

Det kommunene kan gjøre selv, er i hovedsak to ting. For det første kan de etablere formelle samarbeid for å ivareta operativ drift og utbygging av VA-anleggene innenfor et område hvor felles løsninger er naturlig på tvers av kommunegrensene. Det er nødvendig for å sikre tilstrekkelig kompetanse og kapasitet i egen organisasjon til å styre virksomheten effektivt. Ikke minst er det nødvendig for å realisere felles prosessanlegg der det er naturlig.

Tradisjonelle valg av velprøvd teknologi må vike for nye metoder og teknikker med vesentlig lavere belastning på lengre sikt, både for klimaet og gebyrene. Potensialet for innsparinger gjennom organisatoriske tiltak og framtidsrettede løsningsvalg kan redusere gebyrbelastningen med så mye som 30 prosent eller mer.

God politisk styring av vår mest kritiske ressurs handler om å følge vannets veier og naturens tåleevne, og ikke kommunegrensene. Det krever mot til å sende regningen til dem som lenge har skjøvet problemet foran seg – nå! Men det krever også mot til å gjennomføre radikale tiltak som sikrer at regningen ikke blir større enn den må.

Lykke til!