Når borgerne står stand by

Antall folkevalgte fortsetter å gå nedover i mange kommuner. Kanskje begrenses skaden av at stadig færre poster trenger lekfolkskompetanse. For samtidig som institusjonene reformeres for å minske rommet for politiske vurderinger og behovet for folkevalgte, synes jo ikke folkets vilje til å delta i politikken være særlig stor.

Er de skandinaviske demokratiene, etter at velferdsstaten kom på plass, blitt så vellykkete at de bare trenger velgere? Tilliten til institusjonene er så sterk at borgerne normalt ikke trenger aktivere seg.

I tillegg kommer internetts gjennomslag som kanal for politisk kommunikasjon. Det parti- og folkebevegelsesbaserte deltakerdemokratiet oppfører seg som et lavhastighetsprosjekt i håpløs utakt med informasjonsteknologiens framskritt. Mediene og opinionsmålerne, samt de partitalsmenn og statsvitere NRK har på sin telefonliste, utgjør mellomvalgperiodens borgerlige klangbunn.

Samtykker den som tier? Den brede politiske deltakelsen blir mer og mer et uværsfenomen, til forskjell fra den politiske interessen, som er temmelig høy og stabil. Men det som er overraskende, er at den ikke omsettes i deltakelse mellom valgene, annet enn hos et fåtall.

Noe forenklet: Bare hvis og når politikerne fatter dårlige beslutninger, veksles borgernes politiske interesse inn i politisk deltakelse i fysiske og virtuelle møter. Stormer det ikke, står borgeren i stand by, fornøyd.

Hva mange andre borgere i verden er beredt å gi sine liv for, tar vi som en selvfølge – som luften vi puster. Hvorfor oppfører de modne demokratienes oldebarn seg tilsynelatende så utakknemlig?

Spørsmålet er om denne stand by-borgeren er en demokratiets skamplett eller trofé. Mens de «realistiske» elitedemokratene smiler fornøyd, står de «romantiske» deltakerdemokratene der høyst ambivalente. De første ser en bekreftelse på at en valgt elites løfter nå omsettes i troverdige avgjørelser. De siste frykter at deltakelsen, deliberasjonen og delaktighetens dynamiske samfunns- og individverden trues.

Realistene noterer fornøyd sluttstadiet i et stabilt demokrati der til og med folkets apati er funksjonell. Romantikerne konstaterer flaut at de skandinaviske borgerne så visst holder seg informert om politikk og samfunnsspørsmål og diskuterer politikk i hverdagslivet. Men vanligvis trekker de seg – mer tilfreds enn oppgitt – tilbake til andre sysler som kan gjøre skandinaver så usedvanlig lykkelige.

Bortskjemt takker de nei til kommunens innbydelser til å være med i oppfinnsomme, men godhjertete og nyskapende innbyggerdialoger og folkeavstemninger. Gjennomskuer de kanskje forsøkenes demokratiske anomali av falsk makt? Eller er valgdeltakelsen ganske enkelt en effektiv nok for form deltakelse for dem?

Det finnes likevel et spørsmål som vi blir deltakelsesdemokratene skyldige. Det handler ikke akkurat om demokratisk romantikk, men om realisme. Med de fryktelige bildene på demokratiets ødeleggere i Paris og København, spør de: Hvor finner den politiske sosialiseringen sted nå og framover? Hvor og hvordan skal de ferdigheter og verdier som et demokratisk fellesskap forutsetter, lærer og oppøves – slik at de også framover kan uttrykkes like sterkt som de ble i franske og danske gater?

Det gamle samspillet mellom politiske partier, folkebevegelser og dagsaviser er svekket. Det fungerte som en viktig motor i store deler av demokratiets første århundre. Nå lever partiene godt på de bevilgninger de får ut fra antall oppnådde mandater (ikke ut fra medlems- eller aktivitetstall). Men titusenkronersspørsmålet handler om hvordan vi skal kunne sameksistere med konflikter der intet konsensus er å finne – hvordan leve fredelig selv når motsetningene er store?

Skolen! roper mange. Selv om forskingsresultatene om skolens demokratifostrende betydning er litt motsetningsfylte, tør vi ikke se bort fra den. For skolen er den eneste institusjonen vi (på noen måter) har igjen der alle må møtes. Der bare må demokratiets verdier og forestillinger om frihet og plikter utvikles og oversettes. Der må kontroverser håndteres forbilledlig. Men den delen av vårt oppdrag til skolen prioriteres lavt.

I tråd med dagens forkjærlighet for prosjekter tildeles i stedet ressurser til nye nettverk, nye kampanjer og nye organisasjoner som skal bekjempe fremmedfrykt og intoleranse.

Foreningslivet? under andre. Jo, men deres demokratibidrag handler nok ikke først og fremst om å rekruttere borgere som mangler politisk interesse. I sine beste stunder kan de bevare og forsterke et allerede eksisterende samfunnsengasjement. De er helt vesentlige, men likevel helt utilstrekkelige.

Nei, det finnes ingen snarvei til et sterkt demokrati. Vi må fortsette å treffes, eller i det minste snakke sammen om saker og ting bortenfor forbrukerens egennytte.

Å løse ut den store demokratigevinsten i passivitet kan kanskje være rasjonelt for den enkelte på kort sikt. Men et demokratifellesskap holdes i live av borgernes fortløpende – kanskje uventede, i blant uønskede – møter mellom fakkeltog og Facebook-opprop – i samfunnets mange mellomrom.