Naturressursskatten må opp

Norge er helt avhengig av at lokalsamfunn over hele landet avser mer areal og naturverdier til økt produksjon av fornybar energi. Kraftbehovet i tiårene framover er enormt, og skal vi ha mulighet til å nå målene om grønn omstilling må energiproduksjonen økes kraftig.

Naturressursskatten får lite oppmerksomhet i debattene om kommunenes inntektssystem og fordeling av kraftinntekter. Kan hende er det fordi den er i ferd med å bli fullstendig devaluert etter 27 års nominell videreføring.

Store vannkraftverk må betale 1,3 øre pr. kWh på grunnlag av 1/7 av kraftverkets samlede produksjon for inntektsåret og de seks foregående årene. Av dette går 1,1 øre til kommunene og 0,2 øre til fylkene. Skatten inngår i inntektsutjevningssystemet, så også kommuner og fylker uten egen kraftproduksjon får en andel av kraftinntektene.

Til forskjell fra de fleste andre næringsbeskatninger, er ikke naturressursskatten investeringshemmende. Den gir fullt fradrag i selskapsskatten og fungerer som kompensasjon til kommunesektoren for tapt areal. Problemet er bare at skattesatsen er den samme som ved innføring i 1997, så den reelle kompensasjonen har fordampet gjennom årenes løp.

Kraftfylka har to anbefalinger til Stortinget som nå behandler kommuneproposisjonen der kommunene og fylkenes inntektssystem fastsettes.

For det første må naturressursskatten prisjusteres så den kommer tilbake til nivået den hadde ved innføring i 1997. Kommunenes og fylkenes inntekter (i kroner) fra naturressursskatten har vært tilnærmet lik hvert eneste år de siste 27 årene, mens prisene ellers i samfunnet nesten har doblet seg.

For det andre bør skattesystemet ta høyde for at energimiksen de neste tiårene vil være annerledes enn i 1997. Også vindkraft og bakkemontert solkraft bør svare naturressursskatt på linje med vannkraften.

I dag har ikke kommunesektoren noen direkte inntekter fra bakkemontert solkraft. Det er stor interesse for å bygge ut solkraft i Norge, og arealkonflikter vil komme også her.

Kommuner og fylker trenger insentiver til å bytte areal mot energiproduksjon, og da vil naturressursskatt være et naturlig sted å starte. Den står ikke i veien for utbyggere, men vil gjøre det enklere for kommune- og fylkespolitikere å si ja til planer i sine regioner.

Om man prisjusterer naturressursskatten og gjør den teknologinøytral, vil man tilpasse denne delen av skattesystemet til en energimiks og et prisnivå for 2024, heller enn 1997, uten å påføre produsenter av fornybar energi ytterligere skatteutgifter.