Nye retningslinjer for arealbruk: Naturen blir den store taperen

Nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet, med høringsfrist nylig, er preget av vage formuleringer. Natur- og klimakrisen tas ikke på alvor når det meste bare «bør» gjøres, mens lokalpolitisk frihet prioriteres.

I norske kommuner er konkurransen om innbyggere og arbeidsplasser stor. Denne konkurransen utfordrer evnen til å ivareta fellesskapets goder, deriblant naturen. Kommunene står overfor både fangens dilemma og allmenningens tragedie: Hver kommune prioriterer egne interesser, noe som fører til at naturen blir den store taperen.

Som fagansvarlige for kommunens planlegging, er det vårt ansvar å fremme optimale løsninger før politiske vedtak gjøres. Vi må understreke at selv om vi er tett på beslutningene om arealbruk, er vi lojale overfor politiske beslutninger. Derfor engasjerer vi oss nå når forslag til nye spilleregler for arealbruk og mobilitet fremmes, fordi vi mener at forslaget ikke løser utfordringen vi står ovenfor.

Derimot, tenk om staten instruerte kommunene i at arealbruk er like viktig som skatteinnkreving? At ubebygd areal med matjord, sårbar natur og myr skulle vernes som verdifulle fellesgoder?

Kommunene måtte følge klare regler, med konsekvenser ved brudd, og økonomiske insentiver for å etterleve. Dette kunne ha skapt en ny arealmoral, tilsvarende den høye skattemoralen hos nordmenn flest.

De foreslåtte retningslinjene fra departementet inneholder positive aspekter som styrker koblingen mellom arealbruk, natur og klimakrisen. De forventer at kommunene tar ansvar for lavutslippssamfunnet gjennom bærekraftige, kompakte byer og tettsteder, med fokus på gode mobilitetsløsninger og redusert naturtap.

Likevel er forslaget ikke et godt nok verktøy mot en arealbruk som forverrer natur- og klimakrisen. «Bør»-formuleringene gir kommunene for mye frihet til å prioritere egne interesser over fellesskapets.

Klare statlige planretningslinjer er, i tillegg til plan- og bygningsloven, avgjørende i kommunal arealplanlegging. Statens arm inn i kommunene, Statsforvalteren, må kunne bruke disse verktøyene til å veilede og styre kommunene i krevende plansaker.

På vegne av kommunale planleggere i Norsk Kommunalteknisk Forening mener vi at de nye retningslinjene må stille tydeligere krav til kommunene. Det er bedre for fellesskapet at staten krever bærekraftig arealbruk, fremfor bare å oppfordre til det.

Slik de er nå, står kommunene fritt til å fortsette som før, med Statsforvalteren parkert på sidelinjen og naturen som den store taperen.