Om store reformer og folkestyret

Regjeringen forutsetter et minste innbyggertall på 10.000 innbyggere i de nye kommunene og innfører nå kontroll med kommunenes låneopptak!

På Høyres landsmøte i mai uttalte helseminister Bent Høie, ifølge NTB, følgende om kommunereformen: «Helse- og omsorgsminister Bent Høie var klar i sin oppfordring til delegatene om å støtte reformen. – Det er ikke mulig å skape framtidens helsevesen med dagens kommunestruktur, sa han.»

Tenk det! Framtidens helsevesen? Dette blir nok et eksempel på hvordan sammenslåing av kommuner er i ferd med å bli løsningen på alle problemer i vårt samfunn.

For ikke lenge siden, da Bent Høie satt i opposisjon på Stortinget, skrev han kloke tanker om farene ved å planlegge store reformer. For eksempel kunne vi i 2011 lese fra Høies hånd følgende om samhandlingsreformen og Nav-reformen: «Begge reformene er symptomatiske for to alvorlige tankebrister som altfor ofte gjør seg gjeldende blant politikere med makt: Først, en naiv tro på at overgangen fra planlegging til implementering er smertefri. Dernest, blind tro på at alle pengene kan veddes på denne ene hesten – med store konsekvenser dersom noe svikter.»

Denne formen for eksperimenter med mennesker og samfunn omtalte dessuten Høie slik: «Ikke minst er dette framtredende historisk på venstresiden, der ideologiske samfunnsarkitekter aldri har vært redde for å innføre sine store visjoner på grandios skala.» Høie argumenterte for å gå skrittvis og varsomt fram i reformprosessene, i tråd med grunnleggende konservative prinsipper.

Nå, etter at han selv har blitt en politiker med makt, ser det ut til at de konservative prinsippene er glemt. Regjeringen Solberg er i full gang med å forsøke å gjennomføre den mest omfattende reform av lokalforvaltningen siden formannskapslovene ble vedtatt, og det skal skje i hurtigtogsfart! Grunnlaget for dette reformframstøtet er en utredning fra et lite og smalt sammensatt utvalg (av ideologiske framtidsarkitekter) som har arbeidet i litt over to måneder – og uten at det gjennomføres noen høring på utredningen. Regjeringen fremmer nå forslag om reformer basert på svake eller endatil feilaktige framstillinger av virkeligheten i kommunene.

Noen eksempler illustrerer problemet:

Vabo-utvalget bygger på et mandat som framstiller samarbeid mellom kommuner som et omfattende demokratisk problem. To av medlemmene i Vabo-utvalget har i en rapport fra BI for få år siden på grunnlag av en regnefeil framsatt påstander om at det er 6.000 interkommunale samarbeid i Norge. Ny forsking viser at omfanget av samarbeidet er langt mindre, men Vabo-utvalget hevder at dette må være feil. Uansett omfanget av samarbeid mellom kommunene kan det ikke være et større demokratisk problem at kommuner kjøper tjenester av hverandre, enn at tjenester konkurranseutsettes eller kjøpes av private. Omfanget av kjøp av tjenester fra private er ikke omtalt.

Innbyggerundersøkelsen dokumenterer at innbyggerne er langt mer tilfreds med de viktigste kommunale tjenestene i de minste kommunene, og at tilfredsheten faller med økende kommunestørrelse. Denne undersøkelsen viser også at lokaldemokratiet fungerer best i de små og dårligst i de store kommunene.

Vabo-utvalget hevder at dette skyldes at befolkningen i de små kommunene er eldre og har lavere utdannelse, og at de små kommunene har bedre økonomi. Grunnlaget for å hevde dette er en rapport fra BI for fire år siden. Vabo-utvalget unnlater å gjøre rede for nyere forsking som tilbakeviser påstandene i BI-rapporten.

Vabo-utvalget hevder at de minste kommunene har dårligere rekruttering av fagkompetanse enn de større kommunene. Ny forsking tilbakeviser dette. Utvalget nevner ikke det.

Høie avsluttet sitt innlegg om de to store reformene slik: «Som den kommunistiske reformator i Kina, Deng Xiaoping, sa: Føl deg fram på steinene når du krysser elven. I et kronglete og ukjent landskap, kan en planlagt rute lede til blindveier, eller i det verste store plump.»

Regjeringen, med Høie om bord, er i full gang med å gjennomføre nettopp en slik gigantisk reform som Høie i opposisjon advarte mot! Det vil kunne ende med et «plump». Dette bør ikke kommunene finne seg i. Det lokale folkestyret er ikke et «brukerråd». Det skal uttrykke folkeviljen. Innbyggerne ønsker ikke denne reformen – og innbyggerne må selv få bestemme kommunens framtid – ikke Høies «ideologiske framtidsarkitekter» verken på venstre- eller høyresiden.