På tide å straffe brudd på forvaltningsretten?

Forrige uke skrev Kommunal Rapport tre ulike saker som likevel har én ting til felles: Frustrerte innbyggere opplever i møte med det offentlige at forvaltningsrettens rettigheter er flotte på papiret – men lite verdt når det kommer til stykket:

• Sivilombudsmannen gir opp Fylkesmannen, og overlater til misfornøyde grunneiere å gå rettens vei.
   
• Funksjonshemmetes Fellesorganisasjon (FFO) tar til orde for at Fylkesmannen bør kunne straffe kommuner som ikke retter seg etter pålegg.
   
• Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt mener at kommuner som ikke respekterer innsynsrettighetene bør bøtelegges.

Månedsvis venting

Blant de forvaltningsrettslige rettighetene, er vi i pressen kanskje spesielt oppmerksom på kravene til behandlingstiden i innsynssaker.

Mens man etter forvaltningsloven har krav på å få et foreløpig svar innen to uker, krever offentlighetsloven enda raskere behandling av innsynssakene.Praksis på området tilsier at innsynskrav skal behandles innen 1–3 dager. Innsynsklager skal være ferdigbehandlet av klageinstansen innen 8–10 dager.

Får litt kjeft, men ingen bot

Det offentliges manglende etterlevelse av forvaltningsrettslige plikter ble denne uken satt på spissen av professor Jan Fridthjof Bernt, med denne uttalelsen i Aftenposten:

«Enten kan man fortsette å ha offentleglova som en snill formaningslov, hvor det verste som kan skje selv ved klare lovbrudd er en påpakning fra Sivilombudsmannen, eller så kan man utruste loven med sanksjoner som gjør at det svir å sette seg ut over reglene».

I artikkelen om Bernts utspill lister vi flere eksempler på at kommunene ikke følger loven. Oslo for eksempel, brukte sju måneder på å ferdigbehandle en innsynssak. Kommunal Rapport måtte sitte stille og se på at kommunen brøt loven.

Dersom det offentlige ikke får det de har krav på, har de i flere sammenhenger helt andre muligheter.

Ta statistikkloven for eksempel, som gir Statistisk sentralbyrå (SSB) hjemmel til å ilegge tvangsmulkt til virksomheter som ikke rapporterer inn opplysninger.

Et søk etter «tvangsmulkt»i SSBs postjournal på de siste fire årene, gir drøyt 4.400 treff. Ikke helt sjelden at virkemidlet brukes, med andre ord.

Det er ikke vanskelig å misunne SSB sitt lille ris bak speilet her. Kommuner som ikke respekterer rapporteringskrav fra SSB, risikerer altså bot. Hvorfor har ikke innbyggerne den samme muligheten?

Bør Fylkesmannen få mer makt?

Det er forståelig at innbyggere som kjenner sine forvaltningsrettslige rettigheter blir frustrerte når kommunene ikke leverer. På flere områder kan verken de eller tilsynsmyndigheten gjøre stort annet enn å konstatere at kommunen tråkker over grensene.

Det er i utgangspunktet en ganske underlig konstruksjon å tenke seg at et offentlig organ gir blaffen i regler som Stortinget har vedtatt, som gir innbyggerne demokratiske rettigheter. 

Likevel kan altså en kommune tviholde på et offentlig dokument i flere måneder, uten at det får konsekvenser.

Også FFO peker på denne uken at medlemmene opplever at kommunene ikke retter seg etter Fylkesmannens pålegg i saker som omhandler funksjonshemmetes rettigheter. Det er lett forstå hvorfor kommunalt selvstyre og skjønn har andreprioritet for foreldre til et funksjonshemmet barn som opplever at de ikke får den hjelpen de trenger.

Like rettigheter til alle fordrer lik juridisk praksis. Mange respekterer tilsynsmyndighetens pålegg. Men kanskje trengs det også et lite ris bak speilet, til de kommunene som tviholder på sin versjon av forvaltningsretten.

Kommentaren er oppdatert. SSB har anledning til å ilegge tvangsmulkt etter statistikkloven. Men loven hjemler ikke innhenting av Kostra-data, og manglende rapportering her utgjør derfor ikke grunnlag for tvangsmulkt, slik den opprinnelige artikkelen kunne gi inntrykk av.