Paradokser for pensjonister

Det synes å være opplest og vedtatt at samfunnet må legge til rette for at pensjonister med restarbeidskraft skal kunne arbeide ut over ordinær pensjonsalder når de selv ønsker det, og arbeidsgiver har behov for det. Med andre ord en vinn-vinn-situasjon både for den det gjelder og for samfunnet.

Det er også en erkjennelse at det både nå og i framtida er bruk for den arbeidskraft og kompetanse som slik stilles til disposisjon, uten at det behøver å gå til fortrengning av yngre som er på vei inn på arbeidsmarkedet. De fleste som fortsetter å arbeide noen år etter oppnådd pensjonsalder, trapper ned til deltidsstilling.

Arbeidsrettsdommens konsekvenser

Hvordan følges så dette opp i kommunal sektor?

I en arbeidsrettsdom sommeren 2013 ble det besluttet at alle småstillinger skal meldes inn i pensjonskassen. (For de flestes vedkommende vil det si KLP.) Flott.

Det hadde imidlertid som konsekvens at pensjonister som er engasjert i deltidsstilling, også ble omfattet av dommen. Disse fikk da følgende to valg:

a) Dersom du fortsetter i jobben med samme lønn som du hadde tidligere, blir du meldt inn i pensjonskassen (KLP) igjen, arbeidsgiver må betale inn pensjon for deg, og du trekkes egenandel. For arbeidsgiver betyr dette en tilleggsutgift (for tiden ca. 20 prosent av lønna), mens arbeidstakers egenandel er på overkommelige 2 prosent.

Det fører videre til at pensjonen (fra KLP) reduseres i forhold til lønna fra arbeidsgiver – ikke 100 prosent, men likevel nok til at det føles som «vinningen går opp i spinningen».

I tillegg – og kanskje mer dramatisk – opplyser KLP at din framtidige pensjon (fra KLP) blir omregnet i forhold til det du tjener som pensjonist. Siden dette som oftest dreier seg om deltidsstilling (pga. nedtrapping), blir pensjonsgrunnlaget lavere og kan føre til at du taper økonomisk når du slutter i pensjonistjobben.

b) Alternativt kan du velge å fortsette å arbeide på såkalte «pensjonsvilkår» – dvs. en timelønn på for tiden 175 kroner, som KS i forbindelse med vårens tariffoppgjør foreslår forhøyet til 180 kroner.

Velger du dette alternativet, meldes du ikke inn i pensjonsordningen igjen, og løpende pensjon fra KLP blir ikke redusert – dvs. at arbeidsgiver både sparer pensjonsutgifter og lønnsutgifter, siden du sannsynligvis var lønnet betydelig høyere før. Du slipper egenandel, og det får ingen konsekvenser for framtidig pensjon.

Samme arbeid - lavere lønn

Da vi som nå blir pensjonister startet i arbeidslivet, lå en normal årslønn på rundt 30.000 kroner. I dag er det ingen i min kommune – ikke engang unge ufaglærte – som starter på så lav timelønn som 175 kroner. De fleste som velger å arbeide etter oppnådd pensjonsalder, fortsetter med samme type arbeid som før – dvs. en til dels betydelig lavere betaling for samme type arbeid.

Som alderspensjonist fra kommunal sektor bør en kanskje være fornøyd. Imidlertid har den situasjonen som har oppstått i kjølvannet av arbeidsrettsdommen, ført til mange paradokser og forskjellsbehandling for oss alderspensjonister som ønsker å stå litt lenger i arbeid:

• Alderspensjonen fra Nav påvirkes ikke av inntekt du har som pensjonist. Her gjelder ingen grense oppad verken når det gjelder timelønn eller årsinntekt.

• Dersom du slutter i kommunal virksomhet når du blir pensjonist, kan du tjene hvor mye du klarer uten trekk i den kommunale pensjonen (KLP). Vilkåret er at du ikke jobber for en kommune.

• Velger du imidlertid å fortsette i arbeid for kommunen som alderspensjonist, får du enten trekk i pensjonen fra KLP eller må ta til takke med «pensjonistlønn». Som nevnt foran, fører dette til forskjellsbehandling og virker ganske fornuftsstridig. Fortsetter du med det du har kompetanse på og har drevet med, er plutselig ikke arbeidet ditt like mye verdt.

Selv om lønn langt ifra er eneste incitament til å stå i arbeid etter oppnådd pensjonistalder, er det ikke til å stikke under en stol at det virker noe demotiverende for arbeidsgleden at arbeidet ditt ikke er like mye verdt lenger. Spesielt når en i tillegg ser forskjellsbehandlingen om en i stedet hadde startet med annen virksomhet.

Urimelig og urettferdig

Flere av oss pensjonister ser verdien av å bruke vår restarbeidskraft både for egen del, og fordi vi ser at vår kompetanse er etterspurt. I den situasjonen er ikke nødvendigvis økonomisk uttelling det viktigste. Flere av oss har jo gjennom et langt yrkesliv tjent opp gode pensjonsrettigheter.

Det føles imidlertid som et stort paradoks, og urimelig og urettferdig, at vi opplever å bli avspist med «pensjonistlønn» når vi fortsetter å arbeide med de samme oppgavene som før, mens slike begrensninger ikke gjelder om vi hadde begynt med noe annet for eksempel i privat sektor. At enkelte i stedet velger å opprette eget selskap for å ta ut ordinær lønn som står i forhold til det arbeidet som utføres, er da forståelig, men egentlig en uthuling av og omgåelse av prinsippene.

Den situasjonen som har oppstått, er slik jeg ser det en direkte konsekvens av arbeidsrettsdommen som falt i fjor sommer, og som er positiv når det gjelder mange yrkesaktive i små stillinger. Forhåpentligvis var det ikke tilsiktet at den også skulle få konsekvenser for oss alderspensjonister.

Når en feil eller urettferdighet er begått, må det gå an å rette den opp. En måte kan være å oppheve dommen når det gjelder alderspensjonister. En annen måte å gjøre det på, kan være at arbeidende alderspensjonister i kommunesektoren ikke meldes inn i pensjonsordningen når de arbeider mindre enn for eksempel 50 prosent stilling. Selv om timelønna for den enkelte da vil bli høyere enn dagens 175 kroner, øker ikke arbeidsgivers nettoutgifter så mye, siden kommunen sparer pensjonsutgiftene.

Et annet forhold er at dette i den store sammenhengen tross alt ikke gjelder så veldig mange. Det viktigste er å ha ordninger som ikke virker urettferdig og demotiverende når det gjelder å nå den overordnete målsetting om å legge til rette for å få folk til å stå lengre i arbeidslivet.