Personstemmene teller i kommunestyrene

Når valgdeltakelsen ved lokalvalg i Norge diskuteres, får vi gjerne høre en krisefortelling. Andelen som stemmer ved kommunevalg har gått nedover, fra over 80 prosent i 1963 til 60 prosent i 2015.

Denne nedgangen skjuler likevel en trend i motsatt retning: Stadig flere velgere retter på listene, ved å stemme på personer, og ikke bare partier. I 1995 hadde 27 prosent av dem som stemte ved kommunevalget rettet på listene. I 2015 hadde dette tallet steget til 47 prosent. Aldri før har så mange velgere avgitt personstemmer som i 2015.

Også ved stortingsvalg er det mulig å gi personstemmer, men dette har i praksis ingen betydning. Ved kommunevalg har personstemmene derimot mye å si for hvem som velges inn.

Ved de siste lokalvalgene har rundt 25 prosent av alle valgte kommunestyrerepresentanter vært velgervalgte – altså valgt inn takket være velgernes personstemmer, og som ikke ville blitt valgt hvis partienes rangering hadde vært avgjørende.

I kommuner med en relativt stor minoritetsbefolkning har kandidater med innvandrerbakgrunn tjent på personstemmegivning.

Kvinner blir derimot noe dårligere representert på grunn av personstemmer. Etter valget i 2015 var kvinneandelen i kommunestyrene 39 prosent, mens den hadde vært 43 prosent hvis personstemmene ikke telte med.

Dette varierer likevel med alder og kommunestørrelse. Eldre kvinner tapte på personstemmegivning. Unge kvinner tjente på personstemmer i kommuner med over 20.000 innbyggere, men tapte på ordningen i små kommuner.

Velgerne som selv er politisk aktive, bruker oftere muligheten til å stemme på personer. Det samme gjelder de som kjenner listekandidater personlig – eller er Facebook-venn med kandidater. Dermed er det ikke overraskende at listeretting er mest utbredt i små kommuner, der flere kjenner kandidatene.

Forskjellen blir likevel stadig mindre. I de minste kommunene er andelen som retter på listene steget fra 60 prosent i 1979 til 64 prosent i 2015. I samme periode gikk Oslo fra 8 til 49 prosent.

Velgerne har flere muligheter til å stemme fram kandidater. De kan gi personstemmer til så mange kandidater de vil fra den lista de stemmer på. De kan også stemme på kandidater fra andre lister, såkalte slengere.

Partiene kan på sin side begrense velgernes innflytelse ved å gi toppkandidatene stemmetillegg (såkalt forhåndskumulering).

Ved valgoppgjøret summeres disse tre faktorene: Stemmetillegget, personstemmer fra egen liste, og personstemmer fra andre lister. De som får den høyeste summen, fyller de plassene som partiet har fått i kommunestyret. Stemmetillegg gir kandidatene et stort forsprang, slik at partienes nominasjoner har stor betydning for det endelige resultatet. Valgloven begrenser imidlertid hvor mange kandidater som kan få stemmetillegg.

Vi kan dele kandidatene inn i tre grupper. For det første er kandidatene med stemmetillegg så godt som sikret plass, når de står på en liste som får flere plasser i kommunestyret enn de har kandidater med stemmetillegg.

For det andre er kandidatene uten stemmetillegg så godt som sikret mot å bli valgt inn, når de står på en liste som får færre plasser enn de har kandidater med stemmetillegg. Noen har altså sikker plass, mens andre er listefyll.

Utenom disse to gruppene er det i prinsippet bare velgernes personstemmer som avgjør om man blir valgt eller ikke. En plass langt nede på lista er altså slett ikke alltid noen garanti mot å havne i kommunestyret.

I praksis er det en sterk sammenheng mellom listeplassering og hvem som blir valgt inn i kommunestyrene. Velgerne stemmer først og fremst på kandidater som står høyt på listene. Kort sagt er det betydelig enighet mellom partiene og velgerne om hvem som skal prioriteres, fordi partiene i all hovedsak setter sine mest kjente og populære kandidater øverst på listene.

Likevel kan altså nær en fjerdedel av norske kommunestyrerepresentanter takke velgernes personstemmer for sin plass i kommunestyret. Dette viser at velgerne har innflytelse på sammensetningen av kommunestyret også på personnivå, selv om enighet mellom velgere og partier er det normale. Valgordningen gir velgerne en mulighet til å overprøve partiets valg, og ved organiserte aksjoner kan en gruppe oppnå betydelig innflytelse over personsammensetningen i kommunestyret.

Ordningen med slengerstemmer kan være effektiv i så måte, som det såkalte «kvinnekuppet» i 1971 viste.

På ett felt er imidlertid velgernes innflytelse over personsammensetningen blitt redusert: Adgangen til å stryke kandidater ble avskaffet før valget i 2003, slik at velgerne ikke lenger kan prioritere ned kandidater de ikke ønsker i kommunestyresalen.

Spørsmålet er imidlertid reist igjen, og valglovutvalget skal utrede om stryking skal gjeninnføres. Det vil i så fall gi velgerne ytterligere en mulighet til å påvirke kommunestyrets sammensetning.