Plastsynderne slipper unna – kommunene tar regningen

«Plastmilliarden» tilsvarer 400 kroner per husholdning i Norge, og det må du og jeg betale ekstra gjennom det kommunale avfallsgebyret.

I realiteten er ekstraregningen til innbyggerne langt mer enn bare én milliard kroner. For det første er dette et svært konservativt anslag. For det andre handler kun om plastemballasje. I tillegg kommer økonomisk ansvar for elektriske og elektroniske produkter, batterier, glass, metall, papp og papir. Det er store smutthull, der også.

For alle disse avfallstypene er det produsenter og importører som er definert som forurenser i regelverket. Men dette regelverket er så dårlig utformet at det ikke fungerer. Uansett hvor miljøriktige valg du tar selv, må du ta regningen når andre kjøper dårlige plastprodukter.

Systemet svikter

Myndighetene har gjort det for lett for plastsynderne å snike seg unna. Det lønner seg til og med å importere plast og plastemballasje som er så dårlig at den ikke kan gjenvinnes. Da slipper nemlig plastsynderne unna alle kostnader – som dermed legges på det kommunale avfallsgebyret til innbyggerne.

I Norge er det ingen som tar ansvar for å måle hvor mye av ulike typer plastemballasje som faktisk har blitt solgt. Det ansvaret burde selvsagt myndighetene tatt. Når den miljøskadelige og dårlig plasten blir avfall, vil heller ikke myndighetene være med å beregne hva det faktisk koster å hente inn, håndtere, gjenvinne eller brenne avfallet.

I Sverige gjør Naturvårdsverket dette, men her hjemme vil ikke Miljødirektoratet være med på det samme. Det gir gode tider for plastsynderne, og dårlige tider for kommuner som ender med svarteper.

Unødvendig merkostnad

Vi har derfor en ganske utrolig situasjon der norske husholdninger gjennom gebyrer faktisk subsidierer de som produserer eller importerer skrot, miljøskadelige produkter og dårlig plast. Det er dramatisk for alle som bryr seg om det grønne skiftet, siden det medfører mindre materialgjenvinning. Da hjelper det lite at Stortinget vedtar stadig mer ambisiøse mål for dette. Det dårlige systemet sørger for at målene ikke blir nådd.

Milliardregningen til innbyggerne kan løses med ett enkelt grep – som til alt overmål er både vedtatt og klart til å bli gjennomført: De som har produsentansvaret må ta regningen. Hvis produsentene henter ut all den miljøskadelige og dårlige plasten når kommunene ber om det, vil innbyggere blir spart for regningen. Det ville også bidratt til å spare Norge for ti-tusenvis av tonn med miljøskadelig og dårlig plast hvert år.

Politikerne må ta grep

Dagens ordning er en skamplett for Norge og en uakseptabel byrde for norske innbyggerne.

For tiden utredes ordninger for produsentansvar på nye områder. De må ikke bli like dårlige. Vi kan heller ikke fortsette å feilsende milliardregninger til norske husstander i «gamle ordninger».

Så lenge ingen tar tak i saken, vil det fortsatt lyde svært hult når norske politikere smykker seg med vendinger om at den som forurenser også skal betale. Enn så lenge forvalter de et system som sørger for det stikk motsatte.