Prisen for å elektrifisere samfunnet betales i distriktene

«Alt henger sammen med alt», sa Gro Harlem Brundtland. Så også med kommuneøkonomien.

Men ikke alle har sett sammenhengen mellom vår tids største utfordring – klima- og naturkrisen og kommuneøkonomien. Uten en god forståelse av denne sammenhengen, vil vi slite med den nødvendige omstillingen til lavutslippssamfunnet. Vi vil også slite med en fremtidsrettet og rettferdig innretning av inntektssystemet for kommunene.

Dette innlegget er et forsøk på å belyse disse sammenhengene. Håpet er at våre folkevalgte «treffer planken» til beste for både klimaet, naturmangfoldet og lokaldemokratiet når inntektssystemet skal revideres og den grønne omstillingen effektueres.

Først noen eksempler på hva ekspertisen sier. Brandtzæg-utvalget (NOU 2020:12) slår fast at inntektssystemet må gi distriktskommunene tilstrekkelige insentiver for å legge til rette for verdiskaping:

«For å sikre aksept for og oppslutning om næringsvirksomhet som innebærer store inngrep i naturen og påfører lokalsamfunnene kostnader, bør det gjennom lovfestede ordninger legges til grunn et ytelse-mot-ytelse-prinsipp der vertskommunen får noe igjen for å stille naturen til disposisjon for storsamfunnet. Lokal beskatningsrett ved utnyttelse av lokale naturressurser, er et målrettet tiltak som kan bidra til å realisere nasjonale klimamål gjennom bedre utnyttelse av fornybare energikilder.»

Energikommisjonen (NOU 2023:3) er like klar:

«En av vår tids største hindre for å få til økt kraftproduksjon, og da særlig vindkraft på land, er mangel på folkelig og lokal oppslutning. Skal den utfordringen tas på alvor, må virkemidler for å fjerne dette hinderet tas i bruk (...) Kommunen må ha økonomiske fordeler som gir grunn til å si ja til utbygging (...) For å få lokal aksept er det viktig at en økt andel av verdiskapingen går til berørte kommuner.»

Om vannkraft heter det:

«Det er avgjørende at samfunnskontrakten mellom storsamfunnet og de berørte lokalsamfunn som vår vannkrafthistorie er bygget på, videreføres.»

Fra hvert sitt ståsted – Brandtzæg-utvalget med kommunen som utkikkspunkt og Energikommisjonen med klimaet som utkikkspunkt – kommer utvalgene til samme konklusjon: En kommune som må avstå sine naturherligheter til fornybar energiproduksjon for klimaet og fellesskapets beste, «må ha økonomiske fordeler som gir grunn til å si ja til utbygging».

Det sier seg egentlig selv. Hvilken lokalpolitiker vil frivillig og uten vederlag si ja til omfattende og irreversible inngrep for å sikre verdiskaping i andre deler av landet?

For å si det med vannkraftregimets far, stortingsrepresentant Johan Castberg, som for mer enn hundre år siden uttalte om slik vederlagsfri overdragelse: «Det er aldeles urigtig.»

Regjeringen er like klar i Hurdalsplattformen når den vil:

«Sikre at lokalsamfunn som stiller sine naturressurser til disposisjon for utbygging, får mer igjen for det og sikres en rettmessig del av verdiskapingen, herunder gjennom endret skattlegging av vindkraft.»

Stortinget har i disse dager til behandling et nytt skatte- og avgiftsregime for landbasert vindkraft. For første gang vil det bli vedtatt lokale skatte- og avgiftsordninger som gir vertskommuner konkrete økonomiske insentiver for sin tilslutning til nye, evigvarende naturinngrep.

Men flere kommuner spør: Vil de inntektene vi nå blir forespeilet, i neste omgang bli tatt fra oss til fordeling på alle kommuner?

Slik vi ser det, er det en åpenbar fare for at mange kommuner som nå blir forelagt en utbyggingsplan for vindkraft, vil vente med å ta stilling inntil det er avklart hva de endelige økonomiske virkninger av en utbygging vil bli.

Det samme vil gjelde vannkraftkommuner som allerede er varslet om store effektutbyggingsplaner, men med usikre økonomiske vederlagsordninger.

Alt henger sammen med alt. Et kommunestyre har et forståelig krav på å vite hvilke økonomiske virkninger en utbygging vil gi. Hvis de forutsetninger et samtykke til utbygging er bygget på, senere blir endret, har tilliten til kraftskatteregimene fått et alvorlig skudd for baugen. Og da har også omstillingen til lavutslippssamfunnet fått det. Mange kommuner har sagt nei allerede, prisen for å elektrifisere samfunnet tas i distriktene. Det er her det skjer.

Den typiske kraftkommune har under 5.000 innbyggere og ligger i distriktene. Svært mange av våre kommuner har store arealer, men få innbyggere, synkende innbyggertall og økende gjennomsnittsalder.

De fleste kraftkommuner har små eller moderate inntekter fra sine avgitte naturressurser. Dette er inntekter som brukes for å holde et akseptabelt tjenestenivå og bremse fraflytting og forgubbing.

Naturressurskommuner er ingen trussel mot generalistkommuneprinsippet. Trusselen er derimot mye større hvis vi rigger oss slik at distriktene blir avfolket, og ungdommen i enda større grad velger å bosette seg i byene.

«Lytt til erfarne fjellfolk», heter det. Fjellfolket her er medlemmene i Energikommisjonen:

«Det er bred enighet om at tilslutning fra kommuner som blir berørt av større kraftprosjekter er en avgjørende forutsetning for gjennomføringen. I det offentlige ordskiftet og i offentlige utredninger er det gjennomgående at insentiver må til, at de som tar på seg en byrde også skal ta del i oppsiden og at den lokale forankringen må på plass.»