Private barnehager er bra for barna, familiene – og kommunene

Regjeringens barnehagestrategi sier at det «er kommunen som kjenner behovene til sine innbyggere best, og kommunen trenger flere virkemidler slik at den får mer demokratisk styring og kontroll med barnehagesektoren».

PBL (Private Barnehagers Landsforbund) mener det er innbyggerne som aller beste kjenner sine behov. Det er barnefamiliene i de ulike kommunene som – gjennom sine valg – bør styre dimensjoneringen av barnehagetilbudet. En regjering som er opptatt av at avgjørelse skal tas «nær folk», bør også heie på at beslutningene kan tas «av folk».

Hvis flere barnefamilier i en kommune ønsker å sende barna i kommunale barnehager, så vil de private barnehagene miste søkere og dermed tilskudd. Driften må skaleres ned og kanskje også avvikles. Det er innbyggernes lokale demokrati som virker.

Det vi derimot ser, er at private barnehager ofte har mange søkere. De er populære fordi private barnehager leverer et mangfoldig tilbud med høy kvalitet.

I praksis får private barnehager mellom 91 og 94 kroner for hver hundrelapp kommunen bruker på egne barnehager. Når kvaliteten er minst like høy, eller høyere enn i de kommunale, og brukerne er fornøyde, er det i kommunens interesse å legge til rette for private barnehager.

Hvis kommunen derimot har investert og bygget en ny stor barnehage, kan det være fristende å plassere barn i egne barnehager, på tross av foreldrenes ønsker.

Men vet regjeringen, eller de kommunene som støtter denne ideen, om barnefamiliene vil godta en slik overstyring? Høringssvarene til Storberget-utvalget tyder på at verken private barnehager selv, eller brukerne, vil støtte en slik utvikling.

En del kommuner ser dette selv, og støtter ikke flertallet i Storberget-utvalget. En grunn kan være at disse kommunene ser nytten av private barnehager. De leverer høy kvalitet, og godt samarbeid med private barnehager reduserer risikoen for kommunen.

Andre mener at siden private barnehager er finansiert over skatteseddelen, i tillegg til foreldrebetaling, så må kommunene få mer makt. Men poenget med makspris og offentlig finansiering er å gi like muligheter til barnefamiliene – ikke å sentralisere makt i kommuneadministrasjonen. Private barnehager kan ikke ta høyere oppholdsbetaling av mer bemidlede familier og tilby gode pedagoger mye bedre lønn enn de får i de kommunale barnehagene, slik at vi får et A- og B-lag.

Barnehageforliket er et svært godt eksempel på at både likhet og valgfrihet sikres om vi regulerer godt i den norske velferdsstaten. Denne modellen må vi ivareta.

Hvis kommunene får mer makt over dimensjonering og rett til å tidsavgrense tilskudd, vil det være svært dramatisk for private barnehager, og også for barna, familiene og de ansatte. De vil ikke vite om og når kommunen vil overstyre foreldrenes valg, og barnehagene kan fort miste søkere og ansatte, om forutsigbarheten rives bort.

Den risikoen private derimot må leve fint med, er faren for å bli valgt bort av barnefamiliene. Private barnehager vil alltid levere gode tilbud, både fordi de brenner for gode barnehager og fordi de trenger søkere. Kommunale og private barnehager bør utvikle sine tilbud på like vilkår.

Måten vi sikrer at kommunenes bevilgninger til drift av de private barnehagene går til barn og ansatte, er regler, kvalitetskrav og tilsyn. Det vil være en ulykke for Kommune-Norge om feilaktige og radikale fortellinger om en sektor utenfor kontroll, skal få danne grunnlag for en politikk med uante konsekvenser.

Norge har høyest andel private barnehager i Norden og de mest fornøyde brukerne. Denne modellen bør vi ta vare på og videreutvikle, ikke rasere, hvis vi ønsker at innbyggerne fortsatt skal være like fornøyde med barnehagene.