Illustrasjon: Sven Tveit

Profesjonelle folkevalgte – hva er det?

Kronikk. Ideen om lekmannsstyre i kommunene møter forventninger om profesjonalisering av folkevalgtrollen.
28.4 2015 13:31
Folkevalgtrollen er krevende, men de folkevalgtes CV er neppe i seg selv lokaldemokratiets redning.

Det er klart at vi må stille høye krav til de folkevalgte i kommunene, for de sitter med det øverste ledelsesansvaret for all kommunal virksomhet.

Samtidig er det folket i hver enkelt kommune som velger sine representanter, og valgbarhetsreglene setter vide rammer. Disse rammene handler ikke om kandidatenes CV-er. Vi skal likevel koste på oss å tenke litt høyt om hva slags folkevalgte vi helst vil ha.

De folkevalgte skal være faglig sterke og generalister. De skal lede mange ulike typer virksomhet som foregår i et mangfold av organiseringsformer. De skal være engasjerte, men ikke for å ivareta egeninteresser. Det er fellesskapets interesser som skal motivere dem.

De skal ha sterk integritet, men samtidig være villige til å finne kompromisser når det er mest hensiktsmessig. De skal være åpne om beslutningsprosessene sine, men også styringsdyktige. I tillegg til alt dette må de være populære, slik at de kan bli valgt, men ikke falle i grøfta som populistiske.

Det er selvsagt et spørsmål om «vanlige folk» kan oppfylle slike krav. Muligens ville det blitt for store sko å fylle selv for et renessansemenneske, som skulle være utstyrt med uvanlig brede kunnskaper innen de forskjelligste vitenskapelige områder.

Uansett ville det være ganske få av oss som ellers omtales som «profesjonelle» i arbeidssammenheng som ville nå opp, uavhengig av utdanning og erfaring.

Sammensetningen av de folkevalgte organene beror på folket, men selvsagt også på den enkelte som velger å la seg nominere. I stedet for å spekulere over forventninger til den ideelle folkevalgte, bør vi tenke igjennom hva som gjør at noen velger å bruke tid og krefter på å stille til valg og deretter gjøre sin innsats i kommunens folkevalgte organer.

Noen velger å engasjere seg for å ivareta særinteresser. Ikke nødvendigvis egeninteresser, men bestemte mål som er formulert på forhånd. Ønske om makt og vilje til å konkurrere om maktposisjoner kjennetegner slikt engasjement.

Andre går inn i kommunepolitikken ut ifra et mer åpent formulert mål om selvrealisering, eller rett og slett fordi de vil være med på å diskutere seg fram til fornuftige løsninger på felles utfordringer. Mange vil nok også svare at de går inn i kommunepolitikken fordi de føler et ansvar og ønsker å gjøre sin samfunnsplikt.

Ikke alle ønsker å bli profesjonelle politikere i den forstand at de ikke har noe annet faglig eller yrkesmessig engasjement enn politikken. Samtidig blir kommunepolitikerrollen mer krevende, og det opprettes flere hel- og deltidsstillinger for kommunale folkevalgte. Slik blir politikken i seg selv en karrierevei for stadig flere.

En annen variant av profesjonalisering er at de folkevalgte påtar seg verv som ledd i en karriereutvikling. Fortsatt er det slik at folkevalgte verv i kommunene er en skole i demokrati som kan åpne muligheter for videre politisk karriere i fylkespolitikken, på riksplan og i partiorganisasjonene.

Mange sikter seg likevel ikke bevisst inn på en slik vei, men bruker heller vervet i kommunen som et ledd i en posisjonering i arbeidslivet for øvrig. Vervet viser at du har ansvarsfølelse, engasjement og samfunnsinnsikt, noe som kan være en fordel i mange typer arbeid.

Det gir ikke god mening å gå for langt inn i vurderinger av den enkeltes motivasjon for å stille til valg og påta seg verv. Hvis ønsket er at de folkevalgte skal bli mer profesjonelle, må det oppleves som mer attraktivt for dem som har «profesjonelle egenskaper» å engasjere seg lokalt.

Det handler først og fremst om at kommunale verv må oppleves som meningsfylte. Dette kan ansvarlige myndigheter på nasjonalt nivå påvirke. De kan ikke bestemme hvem som skal være folkevalgte i kommunene, men de har viktige styringsmidler til disposisjon som kan gjøre det fristende for gode kandidater å stille til valg.

For det første må de folkevalgte oppleve at kommunenes ansvarsområde har betydning for viktige samfunnsspørsmål. For det andre må kommunene ha faktisk beslutningsmyndighet, og ikke bare være en diskusjonsklubb eller høringsinstans. Kommunene må altså ha et visst selvstyre.

Kommunal myndighet og autonomi skal være knyttet til lokale forhold. Denne styringsordningen må legge til rette for det som ofte kalles samfunnets naturlige fellesskap. Storsamfunnet er avhengig av at båndene mellom mennesker i lokalsamfunnene holdes i hevd. Det er de folkevalgtes engasjement for lokalsamfunnet som skal fanges opp.

Profesjonalisering av politikerrollen i kommunene kan handle om mye forskjellig, og det kan berøre flere ulike sider av lokaldemokratiet. Folkevalgtrollen er krevende, men de folkevalgtes CV er neppe i seg selv lokaldemokratiets redning.

Delta i debatten

Vi overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!