Riksarkivarens veivalg - i konflikt med arkivloven?

Under overskriften “Strategiske veivalg” slår Bolstad fast at Arkivverket ikke lenger skal bevare informasjon “ut fra arkivskapers egne behov eller for å sikre rettighetsdokumentasjon”.  Arkivskaper har ansvar for å ivareta slike hensyn. Dette står i skarp kontrast til Arkivlovens formålsparagraf som sier følgende:

“Føremålet med denne lova er å tryggja arkiv som har monaleg kulturelt eller forskingsmessig verde eller som inneheld rettsleg eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon, slik at desse kan verta tekne vare på og gjorde tilgjengelege for ettertida.”

Å verne arkiv av hensyn til forvaltningsmessig bruk dekker gjerne et kortsiktig behov. Men noen ganger kan svært gamle dokumenter stå sentralt i forvaltningsvedtak. Tilsvarende gjelder for dokumentasjon av rettslige interesser.

Spør tidligere barnehjemsbarn, elever som fikk mangelfull opplæring, dykkere i Nordsjøen, naboer som er uenige om eiendomsgrenser, pasienter ved norske helseinstitusjoner som ble feilbehandlet osv. I svært mange tilfeller har den dokumentasjon som Arkivverket bevarer vært avgjørende for å sikre deres rettslige og velferdsmessige interesser.

Arkivene er til for landets innbyggere. De skal presenteres slik at de kan gjenfinnes, forstås og tolkes. Uten et samlet ansvar for å bevare offentlige arkiver, vil dette arbeidet fragmenteres og svekkes.

Arkivlovens formålsparagraf er klar. Viktige arkiv skal bevares. Arkivverket skal gjøre dem tilgjengelige for ettertiden. Dette er Arkivverkets rammer. Arkivverket skal rettlede og gi pålegg der dette er ” turvande” for å oppnå samsvar med arkivlov og forskrift.  Bolstads neste strategiske veivalg handler derimot om å modernisere forvaltningens arbeide gjennom “gode rammebetingelser for dokumentfangst og dokumentasjonsforvaltning”.

Arkivverket er dimensjonert for å bevare og tilgjengeliggjøre viktige arkiver, analoge og digitale, ikke for å modernisere og effektivisere norsk forvaltning. Endret fokus og ressursbruk vil gå ut over våre primæroppgaver, også det å sikre digitalt skapte arkiver for ettertiden.

Difi, ikke Arkivverket, skal utvikle offentlig sektor. Arkivverket er underlagt Kulturdepartementet, Difi er underlagt Moderniseringsdepartementet. Bolstad bør ikke rote til rollene. Arkivverket bør konsentrere ressursene om de oppgaver Stortinget har gitt, for papirarkiv og digitalt skapte arkiv.

Siden 1904 har Arkivverkets arbeid vært organisert i et sentralt og et regionalt nivå. Dette er også slått fast i arkivloven. Det regionale nivå skal ivareta følgende åpenbare behov:

1. at viktige arkiv som skapes i regionene blir bevart
2. at det regionale perspektivet ivaretas ved utforming av nasjonale bevaringsplaner
3. at de ulike regionene gis et tilstrekkelig handlingsrom til å gjøre egne prioriteringer for å imøtekomme lokale behov
4. at vi får et fullgodt tjenestetilbud i hele landet

Bolstad vil fjerne det regionale nivået. De ansatte skal inngå i enheter organisert rundt bestemte faglige oppgaver uten lokal leder.

Bolstad sier at distriktene styrkes. Dette stemmer dårlig med hennes eget forslag. La meg nevne to konkrete eksempler som rammer sentrale regionale interesser:

Omorganiseringsforslaget forbyr arbeidsstedene (tidligere statsarkivene) å ta imot selv mindre volumer privatarkiv etter egen vurdering. All bevaringsbeslutning tas i en seksjon der ingen av arbeidsstedene langs kysten fra Vestfold til Sogn og Fjordane deltar. Det skal mye velvilje til for å se at dette styrker det regionale nivået.

Tilsyn med arkivene i offentlige virksomheter skal utføres av sju personer ved tre arbeidssteder: Tromsø, Kristiansand og Oslo. Disse skal føre tilsyn med 428 kommuner og 19 fylker, i tillegg til et stort antall statlige virksomheter. Hvordan ser Bolstad for seg at dette skal gjennomføres? Tror hun at av disse sju, med en portefølje på ca. 60 kommuner og flere statlige etater hver, kan følge med og agere tilfredsstillende i situasjoner som måtte oppstå rundt om i hele landet, slik arkivlov og forskrift krever?

Retorikken omkring strategiplaner og ny organisasjonsstruktur gjennomsyres av en tro på at alt blir bedre dersom Arkivverket strømlinjeformes og ensrettes. Da glemmer hun at mange av de beste tiltakene i Arkivverket har sitt utspring i regionale initiativ.

Uten en regional faglig ledelse vil arbeidsstedene ikke agere som regionale kulturaktører, slik man bør forvente.

Det er etter vårt syn svært beklagelig at mange tiltak, som i og for seg er fornuftige og nødvendige, drives så langt at bærebjelker i norsk arkivforvaltning gjennom lang tid bortraderes.

Endringsforslagene er i hovedsak utformet i powerpoint, et utmerket presentasjonsverktøy, men dårlig til utredningsformål. Korte og stikkordsmessige formuleringer skaper misforståelser og tåkelegger. Vi etterlyser en utredning omkring Arkivverkets framtid i hele setninger og der tankerekker kan følges. Da slipper vi forhåpentligvis å lure på om vår egen etatsleder har forstått den loven hun er satt til å forvalte.