Slik kan kommunene ta bedre vare på pårørende

Mitt hovedinntrykk er at kommuner generelt er bakpå med å ivareta og samarbeide med pårørende. Det skyldes ikke nødvendigvis manglende vilje. Kanskje handler det om manglende innsikt og en annen forståelse av hvordan pårørende skal ivaretas.

Dette kan gi et gap mellom det kommuner mener de har på plass og er gode på og det pårørende faktisk opplever som mer eller mindre mangelfullt, og som i mange tilfeller også er kritikkverdig. Spørsmålet er hvordan vi kan oppdage og bringe fakta fram i lyset?

Pårørendeundersøkelsen IVARETATT? ligger på Pårørendeundersøkelsen.no. Denne årlige undersøkelsen er laget av Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) Innlandet (Oppland), i samarbeid med Senter for omsorgsforskning øst ved NTNU i Gjøvik.

IVARETATT? skiller seg fra andre pårørendeundersøkelser ved at den kan benyttes av kommuner som et verktøy. Den spør direkte om områder i den nasjonale Pårørendeveilederen. Der svarer pårørende om kommunen de er pårørende i. 

Slik kan kommunene få vite hvordan de opplever seg ivaretatt med tanke på lovpålagte krav og sterke anbefalinger. Undersøkelsen er gratis å ta i bruk. Fra 2022 har 49 kommuner hatt tilgang til å hente ut statistikk fra undersøkelsen.

For å få et korrekt bilde må kommunen ta pulsen på tilstanden. Husk at det man tror fungerer, ikke nødvendigvis gjør det. Pårørende har ingen plikt til å påta seg omsorgsoppgaver, ut over foreldreansvar for de som har det.

Samtidig vet vi at vi behøver de pårørende, og at vi må invitere til samarbeid. De er en viktig ressurs, men menneskene som representerer ressursen, må tas vare på ut fra egne ønsker og forutsetninger. God dialog, forutsigbarhet og avklaringer underveis er viktig. Det samme er opplæring og avlastning for pårørende med krevende omsorgsoppgaver.

Nasjonale funn fra IVARETATT? i 2023 viste blant annet dette:

• Halvparten av nærmeste pårørende oppga at de ikke har eller vet ikke om de har en fast kontaktperson å forholde seg til.
• I overkant av 60 prosent av nærmeste pårørende opplevde at tjenesten ikke tilbyr tilstrekkelig antall samtaler. 26 prosent syntes det var vanskelig å spørre om samtale.
• På ulike spørsmål om hvordan pårørende opplever å bli møtt av ansatte i tjenestene, svarer mellom 36 og 50 prosent at det avhenger av hvem de møter.
• Bare 20 prosent av pårørende med krevende omsorgsoppgaver og vedtak på opplæring og veiledning opplever at de får dette i samsvar med vedtaket.
• 43 prosent oppgir at de synes det er fint å kunne være en ressurs. Samtidig er det mange som opplever å være utrygge og at det er belastende for dem å utføre omsorgsoppgaver.

I intervjuer med kommunale ledere og rådgivere sa noen at funn i pårørendeundersøkelsen IVARETATT? ikke stemte overens med det de hadde gått ut ifra. En fortalte at dette også gjaldt områder der kommunen har rutiner og prosedyrer på plass.

Flere av de som ble intervjuet, var overrasket og formidlet uro over at påfallende mange pårørende svarte at opplevelsen av hvordan de blir møtt i tjenestene, avhenger av hvilke ansatte de møter.

IVARETATT? viser altså forbedringsmuligheter, men den gir også innsikt i det kommunene lykkes med. Ved å sammenligne resultater fra det ene året til det andre, kan kommunen se om iverksatte tiltak bidrar til positiv utvikling. I sum kan dette gi god treffsikkerhet for hvordan tjenestene ivaretar og samarbeider med pårørende. 

En rådgiver i en kommune sa: «Det er viktig når det er et slikt tilbud, at vi bruker det. Ikke bare gjennomfører undersøkelsen, men bruker resultatene.»

God bruk av tallene fra IVARETATT? kan bidra til redusert belastning og økt tilfredshet hos pårørende. Samtidig vil de kunne være den ressursen som de faktisk er, for den de er pårørende til. Er ikke det en god investering?