Små, lokale brannvesen må fortsatt være mulig

Brannvesenet går i en retning av omstrukturering til store interkommunale enheter og færre små lokale brannvesen. Endringen har forbedret tjenesten flere steder. På samme tid har det skjedd endringer som ikke har vært tilstrekkelig belyst.

Flere rapporter konkluderer med at mange brann- og redningsvesen ikke oppfyller kravene som stilles. Man må derfor få større og mer robuste enheter. Er andre måter å løse dette på? Er det organiseringen som er utfordringen, eller er det rett og slett kravene som må lempes på?

At brannvesenet styres ut fra en teknokratisk idé, er ikke nødvendigvis negativt. Det er fortsatt behov for kompetanse og fagkunnskap i både ledelse og organisasjon. Men det er særdeles viktig å finne balansepunktet mellom demokrati og teknokrati. Fortsatt lokaldemokratisk kontroll vil være nødvendig for at tjenesten skal opprettholde lokal tillit og troverdighet.

Den nye brann- og redningsskolen er et stort løft. En egen fagutdanning gir en helt annen status for mannskapene og bidrar til en økt profesjonalisering. Ulempen med modellen er at alle blir kjørt gjennom samme trakt og kommer ut med tilnærmet lik bakgrunn.

Rekrutteringen av personell med ulik fagbakgrunn og erfaring vil etter hvert bli borte, og man får mannskaper som er spisset. Brannkonstabler som har erfaring fra andre yrker, vil ikke lengre være relevant. En del av mangfoldet uteblir.

Vil endringen være en styrke eller må det gjøres tilpasninger?

Hvis antallet brann- og redningsvesen fortsatt reduseres, kan medvirkning fra politikere i de enkelte kommunene avta. Vil en kommunal organisering av brann- og redningstjenesten fortsatt være formålstjenlig med flere store enheter, eller bør man se på andre organiseringer? Hvis omstruktureringen fortsetter, vil argumentene om kommunal organisering bli mindre relevant.

Kommunal medvirkning er redusert ved danning av de store IKS-ene, selv om det både er et valgt styre og representantskap fra eierkommunene. Selskapene drives mer etter forretningsmessige kriterier. Selskapene stiller også krav tilbake til eierkommuner som er basert på ekspertvurderinger.

IKS-ene er i stor grad organisert i interesseorganisasjonen Samfunnsbedriftene, som jobber for IKS-ene og kommunale aksjeselskaper. Organisasjonen het tidligere KS Bedrift, men er nå løsrevet fra KS.

Styret i Samfunnsbedriftene består av administrativt personell fra kommunale selskaper, og har ikke valgte politikere med i sine styrende organer. Med de endringer som skjer fremover med brannvesenet, vil IKS-ene og kommunale selskaper etter hvert utgjøre en stor andel av Brann-Norge. Gjennom sin interesseorganisasjon vil disse også være lobbyister mot sentrale myndigheter og legge føringer for utvikling av tjenestene.

Er dette en utvikling man ønsker, eller bør man starte en utredning som sikrer reell medvirkning av tjenestene fra folkevalgte organer?

Kan det være mulig å tilpasse lovgivingen slik at man oppfyller både kravene til lokal forankring og kompetente tjenester? Det bør ikke legges opp til løsninger der man tvinger gjennom ekspertvurderte utredninger, hvor store enheter er fasiten.

Etter min menig bør det legges opp til frihet i lovverket, slik at mindre enheter fortsatt blir mulig. Det må likevel stilles krav til at de lokale risikoutfordringene skal løses på forsvarlig vis. Det må kunne inngås forpliktende samarbeidsløsninger mellom flere kommuner. Slik vil man fortsatt ha kommunalt styrte brannvesen, samtidig som man sikrer faglig forsvarlige tjenester.

Regjeringen har startet en gjennomgang av brannsektoren, og DSB har nedsatt arbeidsgrupper som snart skal avgi innstilling. Det kan synes som om at det ikke er store kontroverser eller uenigheter om konklusjonen.

Men sannsynligvis vil det komme en ytterligere skjerping av kravene slik at flere brannvesen blir tvunget til sammenslåing. Det vil i så fall bety et steg nærmere rent teknokrati i brann- og redningstjenestene.