Uklart ansvar og urealistiske mål kan hindre flom- og skredsikring

For å avklare ansvarsfordelingen mellom staten, kommunene og grunneiere, foreslår Gjerdrumutvalget at grunneier som et utgangspunkt får et lovfestet ansvar for sikring. De foreslår videre at grunneiere får plikt til å varsle ved naturfare, og at varsling utløser en utredningsplikt for kommunen.

Kommunen vil i tillegg få et tilsynsansvar ved tiltak. Utvalget foreslår også en nullvisjon for tap av menneskeliv ved skredhendelser.

Forslagene har gode intensjoner. Vi er for delt ansvar, men rekkevidden av ansvar må defineres tydeligere og ikke være til urimelig ulempe for kommuner og grunneiere. Vi ønsker at mulige økonomiske konsekvenser av endringene vurderes grundigere, for vi tror ikke klimatilpasning og sikring vil ivaretas i stor nok grad dersom utvalgets forslag vedtas.

En gjennomgang av høringsuttalelsene til forslaget til NOU 2022:3 På trygg grunn viser en bred enighet om at det er manglende ressurser og kompetanse i kommunene. Vi mener det er betimelig å stille spørsmålet om alle kommuner er i stand til – og vil kunne bli i stand til – å innfri sine oppgaver når det gjelder håndtering av bekymringsmeldinger, vurdering av risiko, føre tilsyn og gode nok innkjøp.

Forskning, blant annet fra Klima 2050, viser at klimatilpasning er sektorovergripende og stiller store krav til samarbeid på tvers av fag og kommunegrenser. Byggesaker blir stadig mer komplekse, med ulike krav som skal vektes og ivaretas.

Flere kommuner sliter allerede med ordinær behandling av byggesaker, de mangler ressurser og kompetanse til å avdekke feil og følge opp ulovligheter ved ordinære byggtekniske forhold. Det sier seg selv at mer krevende oppgaver som klimatilpasning, er mer enn mange kommuner har mulighet til å følge opp.

Utvalget foreslår at kommunen kan pålegge en grunneier å sikre eiendommen. Det å bekoste et sikringstiltak og vedlikeholdet kan utgjøre en stor økonomisk belastning for en grunneier.

Videre, dersom det foreligger en sikringsplikt hvor grunneieren ikke foretar seg noe, og det skjer en skredhendelse, kan grunneieren risikere avkorting i naturskadeforsikrings- og erstatningsutbetalingene. I tillegg kan hun risikere å bli ansvarlig for å dekke skade på naboeiendommer.

Det at tomten ikke anses som trygg grunn, kan også påvirke eiendomsverdien og mulighetene for å utvikle eiendommen.

Nullvisjonen for tap av menneskeliv kan oppleves ekstra belastende for ansvarshavende grunneier, i og med at risikoen aldri kan elimineres. Det å stå til ansvar for tapte menneskeliv vil også virke avskrekkende på stat og kommuner, som deler sikringsansvaret. Det kan enten medføre at det overkompenseres, og dermed sløses med samfunnets ressurser, eller passivitet fordi oppgavene synes uoverkommelige.

Manglende kompetanse og ressurser om klimatilpasning hos kommunene og grunneiere kan føre til feil beslutninger eller at en lar være å sikre, i håp om at staten griper inn.

Utfordringen blir å utforme det juridiske og politiske rammeverket på en slik måte at vi sikrer oss mot naturskader og klimarelaterte skader i større utstrekning og i tide.

Det er av avgjørende betydning at forslagene tar hensyn til klimaendringer, behovet for økt forebygging, samt at bestemmelsene harmonerer med de tilstøtende relevante lover og øvrige insentiver. Å enes om akseptabel risiko er bedre enn den falske tryggheten nullvisjonen for tap av menneskeliv kan gi.