Vinnerne av NHOs Kommune-NM er oljekommuner

Min egen undersøkelse finner at blant NHO-rapportens ti høyest rangerte kommuner, er sju oljekommuner, der petroleumsnæringen gir en sysselsettingseffekt på 10–50 prosent relativt til samlet sysselsetting.

Når vi vet at olje- og gassaktiviteten før eller senere kommer til å ta slutt, formidler rapporten et for kortsiktig perspektiv på bærekraft. Å hevde å ha målt kommunenes økonomiske bærekraft blir direkte villedende, når økonomisk bærekraft handler om å bruke ressursene på en slik måte at dagens økonomiske utvikling ikke går på bekostning av fremtidens utvikling.

Kanskje er det slik at NHO-rapportens funn heller viser at de siste årenes oljepolitikk, med lisenstildelinger, leterefusjonsordning og oljeskattepakken som en reaktiv respons på oljeprisfallet i 2020, har opprettholdt økonomisk aktivitet langs vår kyst.

Gitt klimautfordringene og vinnerkommunenes gode forutsetninger, er tiden inne for å sette en mer proaktiv politikk for en bærekraftig omstilling på dagsordenen.

Mange oljekommuner har muligheter til å finne et fotfeste innenfor mer bærekraftig næringsaktivitet. På Stord utvikles maritime utslippsfrie fremdriftssystemer, og det forberedes nedbygging og demontering av oljeplattformer.

På Verdal produseres biogass, og det er planer for unik teknologi for karbonfangst og lagring, og en teknologisk avansert produksjonslinje for havbruk og havvind.

Forskning har imidlertid vist at i perioder når olje- og gassaktiviteten på norsk sokkel har økt, har omstillingen til havvind, som er en nærliggende aktivitet for norsk leverandørindustri, bremset opp. Det tas mange bærekraftige initiativ i oljekommuner, men de må samspille med en helhetlig statlig politikk som legger til rette for deres grønne omstilling.

Tørke og krig i Europa har nylig skapt en energikrise, og berørte stater prøver på kort sikt å finne alternativer til russiske gassleveranser. Norske gassleveranser forventes å avhjelpe akutte problemer.

Parallelt utvikler berørte stater fornybare energikilder for å bli mer uavhengige av gass på sikt. Nasjoner konkurrerer om å være tidlig ute med teknologiutvikling, danne hjemmemarkeder og finne fotfeste for leveranser av fornybarteknologi internasjonalt.

Når NHO-rapporten opererer med begrepet bærekraft, er det overraskende at den ikke reflekterer over behovet disse «vinnerkommunene» har for bærekraftig omstilling.

Ikke overraskende er rapportens hovedfunn at «vinnerkommunene» er store kommuner i sentrale strøk, mens «taperkommunene» er småkommuner i perifere strøk, noe som også har fått oppmerksomhet.

Underkommunisert er derimot den betydelige andelen av petroleumsavhengige kommuner blant de høyest rangerte kommunene.

Én av undersøkelsens fem områdeindikatorer, den for næringsliv, skal ta høyde for problemet med ensidig næringsavhengighet ved å inkludere «næringsvariasjon» i indikatorsettet.

Når jeg finner at en tredel av de 50 høyest rangerte kommunene er oljekommuner, er jeg høyst usikker på om indikatorsettet fanger opp avhengigheten av petroleumsvirksomhet. Sju av oljekommunene inngår i Stavanger-regionen, fem i Haugalandet/Sunnhordland, to i Bergen m/omland, to i Viken og én på Sunnmøre.

Historien tilsier at oljekommuner er høyst sårbare for prisfall på råolje og svingninger i aktiviteten på norsk sokkel. Når NHO-rapporten bruker begrepet «økonomisk bærekraft», burde undersøkelsen på en bedre måte ha korrigert for olje- og gassavhengigheten.

At kommuner har arenaer for samarbeid mellom berørte parter (kommuneledelse, partene i arbeidslivet, forsknings- og utdanningssektoren og miljøorganisasjoner) kan gi dem gode forutsetninger for bærekraftig omstilling og nyskaping.

Slike forutsetninger er vanskelig å måle når undersøkelsen utelukkende baserer seg på offentlig statistikk. Det er behov for mer kvalitativt innrettet forskning på norske kommuners petroleumsavhengighet og potensialet for grønn omstilling i oljekommuner.