Venter rekordmange flyktninger: – Derfor trenger vi at kommunene stiller opp igjen

– Kommunene har gjort en imponerende innsats. Vi skal fremdeles vise solidaritet og ta vår del av ansvaret for mennesker på flukt. Derfor trenger vi at kommunene stiller opp igjen, sier arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna (Ap) i en pressemelding.

Etter at Russland invaderte Ukraina i februar i fjor, har norske kommuner bosatt over 57.000 flyktninger, hvorav 50.000 av dem er ukrainske.

– Samtidig ser vi at høye innkomster over tid legger press på kommunene og styresmaktenes kapasitet og tjenester på en rekke områder. Når vi nå planlegger å bosette rekordmange flyktninger for tredje år på rad, krever det enda mer av fellesskapet, sier hun videre.

Norge tar imot langt flere enn nabolandene

– Samtlige norske kommuner blir anmodet om å bosette til sammen 37.000 flyktninger i 2024. Vi håper kommunene fortsetter det svært gode arbeidet også til neste år, sier direktør Libe Rieber-Mohn i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi).

De siste månedene har Norge tatt imot i snitt 1000 ukrainere per uke. Det betyr at vi tar imot flere enn både Sverige, Danmark og Finland til sammen.

De fortsatt høye ankomstene til neste år vil sette både mottakssystemet og bosettingen under press, og regjeringen følger situasjonen og vil vurdere nye tiltak dersom det er behov for det, sier Brenna.

– Hvilke justeringer vi eventuelt skal gjøre, må vi komme tilbake til, sier hun.

Stadig flere ukrainere i jobb

Andelen ukrainere som har kommet seg ut i jobb i Norge, har økt det siste halvåret, viste beregninger fra Statistisk sentralbyrå (SSB) i forrige uke.

Én av fem ukrainere mellom 20 og 66 år er nå i arbeid.

Regjeringen har sendt på høring et forslag om å spisse introduksjonsprogrammet med mål om å få enda flere raskere i jobb.

– Jeg mener arbeidsplassen er den beste integreringsarenaen. I løpet av høsten og vinteren vil tusenvis av ukrainere være ferdig med introduksjonsprogrammet. At disse kommer i arbeid med norske arbeidsbetingelser, er avgjørende både for den enkelte og for samfunnet. sier Brenna.