– Vi har funnet flere områder hvor det er rom for forbedringer

Siden 2014 er mer enn 3.800 mindreårige flyktninger bosatt i norske kommuner.

Institutt for samfunnsforskning (ISF) og OsloMet har, på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), sett på kommunenes oppfølging av enslige mindreårige flyktninger fra de blir bosatt i en kommune og fram til de er voksne.

– Vi har funnet flere områder hvor det er rom for forbedringer, og kommer med flere konkrete anbefalinger til hvordan tilbudet til de enslige mindreårige flyktningene kan forbedres, og hvordan deres egen medvirkning kan styrkes, sier ISF-forsker Hilde Lidén til samfunnsforskning.no.

Hun har skrevet rapporten «Fra bosetting til voksenliv» sammen med Anne Staver og Berit Aasen ved NIBR og forsker Marie Louise Seeberg ved NOVA.

Anbefaler tilsyn

I dag er det ingen minimumskrav til hva kommunen skal tilby av botiltak for enslige mindreårige. Kravene til tilsyn er også mangelfulle, mener forskerne. De viser også til funn som tyder på uforholdsmessig forskjellsbehandling av unge flyktninger når de tilbys tiltak, sammenlignet med tiltak som andre barn i kommunen tilbys. Det er også forskjeller kommunene imellom hva som tilbys.

I rapporten foreslås det blant annet at det bør utarbeides et regelverk for botiltak for enslige mindreårige som sikrer god omsorg, god arbeidsmetodikk og regler knyttet til overgang til voksenlivet. Det bør utvikles et system som gjør det mulig for Fylkesmannen å føre tilsyn med botiltakene, ifølge rapporten.

Spør ikke ungdommene

Mange kommuner som skal bosette enslige mindreårige, ønsker også bedre informasjon om de som skal bosettes, for å kunne legge til rette for en god match mellom botiltak og individuelle behov.

Mens IMDi er opptatt av rask match mellom den bosettingsklare og tiltak i en kommune, er kommunene mer opptatt av match med andre mindreårige i botiltaket, noe som krever mer og annen informasjon enn de får. Ingen spør hva ungdommene selv ønsker.

«En type informasjon som ikke utveksles, handler om ungdommenes egne bosettingsønsker. Det kan være at det ville gjort matchejobben enda vanskeligere, men det er påfallende at det ikke legges opp til medvirkning fra de unge i bosettingsprosessen, all den tid barn har rett til å bli hørt og medvirkning er et grunnprinsipp når barnevernet ellers etablerer botiltak for ungdommer», heter det i rapporten.

Delte meninger om finansieringsmodell

I 2017 skjedde det en endring i finansieringsmodellen hvor staten gikk fra en ordning med refusjon av utgifter til stykkprisfinansiering, altså et særskilt tillegg for hver enkelt mindreårig som ble bosatt. Kommunenes utgifter per mindreårig som de bosetter, varierer mye med hensyn til hvilke botiltak kommunen velger.

Den vanligste ordningen er at ungdommen bosettes i bofellesskap, men ifølge rapporten har stykkprisfinansieringen hatt betydning for både ressurser og kvaliteten på botiltaket.

«En del kommuner melder at stykkprisfinansieringen ikke dekker utgiftene når det er færre som blir bosatt, og beboerne flytter ut av fellesskapene. Dette gjelder da i særlig grad de kommunene som har bygget opp døgnbemannede bofellesskap. Dette har slått inn med full styrke i 2019», heter det i rapporten.

Mange kommuner melder om utfordringer med å holde ved like bemanningen og kompetansen de har bygget opp. Dette henger også sammen med at det de siste årene har vært en sterk nedgang i antallet enslige mindreårige flyktninger som bosettes i kommuner.

Etterlyser besøksfamilier

Én av anbefalingene i rapporten er å styrke innsatsen på integreringsfremmende tiltak.

Undersøkelsen viser at det er en stor utfordring at mange enslige mindreårige flyktninger mangler sosiale nettverk i nærmiljøet. Flere av dem har få eller ingen norske venner og har sjelden vært i et norsk hjem. Med en krevede skolehverdag, og kanskje en deltidsjobb ved siden av, kan det bli begrensede muligheter til å bygge et sosialt nettverk på egen hånd.

– Ordninger som vertsfamilier og besøksfamilier, blir trukket fram som gode tiltak for å integrere dem bedre i lokalsamfunnet, sier Lidén.

Mange enslige mindreårige flyktninger sliter med bekymringer, savn og traumer. Flere av dem får ikke den behandlingen som kunne hjulpet dem, både fordi helsetilbudet er begrenset og fordi de selv ikke kjenner til hjelpemulighetene eller kvier seg for å oppsøke hjelp.

– Det er grunn til å se på hvordan man kan lage bedre lavterskeltilbud for denne typen hjelp, for eksempel ved å tilby psykologsamtaler der de bor, sier Lidén.

Forskerne peker også på viktigheten av vergene og anbefaler at vergenes mandat og rolle bør tydeliggjøres i alle faser av bosetting av enslige mindreårige.