Kommuneansatt ba om studieperm - skulle i fengsel

Da kommunen oppdaget at den ansatte satt i fengsel samtidig som han hadde studiepermisjon, valgte de å si han opp. Kommunen mente at det å holde tilbake slike opplysninger, var et tillitsbrudd, og at mannen hadde vært illojal. I tillegg mente kommunen at mannen ikke lenger var egnet for den stillingen han hadde, med bakgrunn i det han ble dømt for.

Saktsøkte kommunen

Dette var den ansatte ikke enig i, og han gikk derfor til sak mot kommunen. Gulating lagmannsrett har nå avsagt dom i saken og gir kommunen medhold i at oppsigelsen var saklig begrunnet.

I dommen heter det at mannen mente at han ikke hadde løyet. For mens han satt i fengsel, tok han den utdanningen han hadde opplyst at han ville ta. Han mente også at han som ansatt ikke var forpliktet til å opplyse om forhold som han var straffet for. Stillingens hans krevde ikke vandelsattest. Mannen viste også til at han var dømt for forhold utenfor tjeneste, og at lovbrudd i seg selv ikke er saklig grunn til oppsigelse.

Han viste også til at han hadde rett til permisjon under utdanning og at det ikke burde ha noe å si for kommunen hvor han befant seg under permisjonstiden.

Ugyldig fravær

Lagmannsretten viser til at en arbeidstaker plikter å stille seg til disposisjon for å utføre de arbeidsoppgaver som er avtalt. Dette innebærer også at arbeidstakeren plikter å varsle om fravær. Retten mener derfor at den ansatte var forpliktet til å fortelle at han ikke kunne oppfylle arbeidsplikten som følge av fravær på grunn av soning av straff. 

Retten mener mannen misligholdt sin plikt til å informere arbeidsgiver. Lagmannsretten viser til at en arbeidsgiver ikke har plikt til å gi permisjon til en som skal sone en straff, og at soning ikke gir fritak fra arbeidsplikten.

Retten: Holder ikke

At mannen faktisk gjennomførte de studiene han hadde opplyst at han ville ta, og at han hadde studiepermisjon, holder ikke, mener retten. Dommerne viser til at retten til permisjon er knyttet til behovet «for å delta» i utdanningstilbudet. Med andre ord, at man trenger permisjonen for å ta utdanningen. 

At mannen tok utdanning mens han sonet, førte ikke til at han hadde rett til studiepermisjon, mener retten, som heller ser det som et ledd i den aktivitetsplikten en innsatt har. Dessuten viser dommerne til at permisjonsretten ikke er absolutt. 

Dersom arbeidsgiveren under gitte forhold hadde hatt behov for at den ansatte møtte på jobb, kunne de ha krevd det, noe som ville vært vanskelig når den ansatte satt i fengsel.

Perm på feil grunnlag

Lagmannsretten mener det er helt klart at mannen søkte om utdanningspermisjon for å slippe å fortelle arbeidsgiver at han var dømt til fengselsstraff. Retten mener derfor han var illojal og at kommunen ga han permisjon på feil grunnlag. 

Retten mener tillit er viktig i den jobben mannen har hatt og at tilliten nå er svekket.

Riktignok mener lagmannsretten at soning av straff ikke alltid trenger å være en saklig grunn til oppsigelse. Retten mener dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle. I denne saken ville soningen være å anse som ugyldig fravær fra jobben i ett år, noe som tilsier at oppsigelsen er saklig begrunnet, skriver retten.

Ut fra en samlet vurdering mener lagmannsretten at mannen har oppført seg så illojalt mot arbeidsgiveren at dette, sammen med ugyldig fravær i ett år, er tilstrekkelig for å si at oppsigelsen er saklig begrunnet. Resultatet er i tråd med det tingretten tidligere har kommet til. 

Ankefristen er ennå ikke utløpt, så lagmannsrettens dom er dermed ikke rettskraftig.