Oppsigelse av uegnet helsefagarbeider til Høyesterett

Kommuneadvokat Monica Helland i Oslo skriver i en e-post til Kommunal Rapport at når Høyesteretts konklusjon foreligger, så vil forhåpentligvis den gi rettsavklaring og veiledning om arbeidsgiveres plikt til å vurdere mulighetene for omplassering som alternativ til oppsigelse i fremtidige saker.

Mistet autorisasjonen

Oslo kommune har ment at kommunen sto på trygg grunn da mannen fikk oppsigelsen.

– Arbeidstakers arbeidsprestasjon har vært markert dårligere enn det arbeidsgiver kunne forvente. Dette i en slik grad at Helsetilsynet til slutt trakk tilbake arbeidstakers autorisasjon til å utføre yrket. Lagmannsretten oppstiller, etter kommunens syn, for strenge krav til arbeidsgiver når det gjelder plikt til å vurdere og eventuelt tilby omplassering i saker der en går til oppsigelse på grunn av arbeidstakers eget forhold. Dermed mener vi det er viktig at Høyesterett ser på spørsmålet og eventuelt korrigerer kursen på dette punktet, skriver Helland til Kommunal Rapport.

– Mangelfull opplæring

I lagmannsrettens dom går det klart fram at helsefagarbeideren selv mente at arbeidsprestasjonene lå markert under det arbeidsgiver kunne forvente. Det at han dermed også mistet autorisasjonen gjorde at han ikke lenger kunne jobbe som helsefagarbeider. Årsaken til dette mente arbeidstakeren lå i at han ikke hadde fått god nok opplæring. Det var kommunen selv som oppfordret mannen til å ta helsefagutdanning, men denne utdanningen ble ikke gjennomført som et normalt utdanningsløp. I stedet gikk mannen, ifølge dommen, på skole en dag i uka i ett år, mens han arbeidet som hjemmehjelp i kommunen de andre dagene.

Lagmannsretten legger til grunn at opplæringen har vært mangelfull og i hvert fall ikke tilstrekkelig for arbeidstakeren. Retten er enig med kommunen at den isolert sett hadde en legitim og tungtveiende grunn til oppsigelse.

Lagmannsretten understreker likevel at kommunen har en plikt til å foreta en interesseavveining før man går til en oppsigelse. I denne interesseavveiningen må konsekvensene for arbeidsgiver og arbeidstaker veies opp mot hverandre. Lagmannsretten peker på at mannen på oppsigelsestidspunktet var 55 år og hadde jobbet 17 år i kommunen. Retten mener det taler for at oppsigelsen ikke er saklig hvis kommunen har annet passende arbeid å tilby.

Udekket arbeidskraftbehov

Her ligger også stridens kjerne. Lagmannsretten peker på at Oslo kommune er en stor arbeidsgiver med behov for å få løst en rekke arbeidsoppgaver. Retten mener kommunen burde gjort en innsats for å finne annet passende arbeid til helsefagarbeideren før oppsigelsen ble sendt. Lagmannsretten mener kommunen må lete etter ledige jobber i hele kommunen, ikke bare i bydelen hvor mannen har jobbet.

Oslo kommune derimot har ifølge dommen fra lagmannsretten, lagt til grunn at det ikke foreligger noen generell omplasseringsplikt ved oppsigelse som skyldes arbeidstakers forhold, selv om det i konkrete tilfeller kan være naturlig å vurdere det. Heller ikke i denne konkrete saken mener kommunen at den hadde plikt til å vurdere omplassering, og at det også var lite rom for en slik vurdering her. Dessuten hadde kommunen forsøkt en omplassering til en stilling med enklere oppgaver i bydelen uten at dette ifølge kommunen hadde gitt tilfredsstillende resultat.

Kommunen mener også at passende arbeid uansett bare kan gjelde stillinger som står ledige, men det er lagmannsretten uenig i. Lagmannsretten mener det må gjelde kommunens samlede udekkede arbeidsbehov, hvor man må kunne kreve en ekstra innsats fra arbeidsgiver for å organisere et tilbud.

Kommunen peker også på at selv om kommunen er én arbeidsgiver, må virksomhetene i konkrete tilfeller i praksis defineres snevrere. Organiseringen av kommunen tilsier at det i dette tilfellet uansett ikke er en plikt til å tilby stillinger utenfor bydelen hvor mannen jobbet. Det er begrenset hvilken mulighet og plikt en bydel har til å gjennomføre omplassering til en annen bydel, mener kommunen.

Dette blir dermed noe av det Høyesterett nå må ta stilling til.