Senja dømt for brudd på menneskerettighetene – KS-advokat kritisk

Kommunen ble dømt for å ha krenket morens rett til et familieliv etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og Grunnloven. Krenkelsen gir moren rett til oppreisning fra kommunen, vurderte retten, og satte den til 200.000 kroner.

I tillegg må kommunen dekke sakskostnadene på over 1 million kroner.

Frode Lauareid, som var Senja kommunes advokat, forventer at det nå kommer flere slik krav mot kommuner, og at noen av dem vil havne i retten.

Hans kritikk mot dommen gjelder særlig mangelen på vurdering av barnets beste. En slik vurdering skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser og handlinger som berører barn.

Han stiller også spørsmål ved at kommunen blir gjort ansvarlig for beslutninger tatt av fylkesnemnda (nå barneverns- og helsenemnda).

– Gledelig

Advokat Anders Ryssdal, som på vegne av Advokatforeningen var partshjelper for moren, er fornøyd.

– Det er gledelig at Høyesterett skjærer gjennom og fastslår EMK artikkel 13 direkte og indirekte gir krav på oppreisning, der reparasjon av en krenkelse ikke vil finne sted uten økonomisk kompensasjon, sier han til Advokatbladet.

Elleve år i fosterhjem

Moren i saken ble fratatt omsorgen midlertidig for datteren kort tid etter fødselen i 2013.

Tre måneder senere fattet fylkesnemnda ordinært vedtak om omsorgsovertakelse og plasserte henne i fosterhjem. Samværet mellom mor og barn ble satt til 12 ganger det første året.

Senere ble samværet redusert først til seks og deretter til tre ganger i året, begrunnet med at plasseringen i fosterhjemmet sannsynligvis ville bli langvarig, og at barnet reagerte negativt på samværene.

To ganger fremmet moren krav om å få omsorgen tilbake, uten å få medhold.

I 2018 fremmet kommunen sak om fosterhjemsadopsjon, men vant ikke fram i fylkesnemnda. I 2021 tok kommunen saken til retten, men tapte.

Jenta, som nå er 11 år, bor fortsatt hos fosterforeldrene.

Krevde oppreisning

I 2022 fremmet moren sak mot kommunen med krav om oppreisning. Hun tapte i tingretten, men vant fram i lagmannsretten i 2023 og ble tilkjent en erstatning på 100.000 kroner. Retten mente kommunen etter omsorgsovertakelsen hadde gjort for lite for å legge til rette for styrking av båndene mellom mor og datter gjennom samvær. Dette ble vurdert å krenke retten til familieliv etter EMK.

Samtidig ga dommen kommunen medhold i at omsorgsovertakelsen var berettiget.

Begge parter anket saken til Høyesterett, som i juni dømte kommunen til å betale moren 200.000 kroner i oppreisning.

Også Høyesterett kritiserer kommunen for å ha oppgitt målet om gjenforening for tidlig, gjennom å fastsette et sterkt begrenset samvær mellom mor og barn.

«Jeg legger særlig vekt på den sterke reduksjonen i samværet fra tolv til seks ganger årlig fra oktober 2014, og videre til tre ganger årlig fra januar 2015, som reelt innebar en oppgivelse av gjenforeningsmålet», skriver førstvoterende dommer Are Stenvik.

Han viser videre til at inngrepet ikke var basert på et bredt nok og oppdatert kunnskapsgrunnlag, og begrunnelsen for reduksjonen ikke viser at dette var nødvendig.

– Mangelfullt om hensynet til barnet

Kommunens advokat er kritisk til dommen på flere punkter.

– Det er mange spørsmål dommen ikke svarer på. Sentralt er hensynet til barnet. Det er bekymringsfullt at Høyesterett ikke vektlegger negative reaksjoner barnet har hatt på samvær med moren, sier Frode Lauareid.

Han sikter til at dommen hevder at når barnet i dag helst vil slippe å treffe moren, er årsaken at samværet ble sterkt redusert allerede da jenta var halvannet år gammel.

«Man måtte regne med at familiebåndene mellom mor og barn etter hvert ville bli utvisket. Det synes da også å være det som etter hvert skjedde», heter det i dommen.

– Det er uklart om mer samvær ville gitt sterkere tilknytning. Kan det være slik at barnets reaksjoner skyldes uheldige erfaringer med mor? Her er det flere hypoteser, men dommen lar konsekvent tvilen komme bare mor til gode. Det er ingen drøfting av belastningen for barnet, sier Lauareid.

Han mener dommen ikke tar hensyn til betydningen av at barn knytter seg til en omsorgsperson de første 18 månedene av sitt liv.

– Uten tidlig tilknytning er det risiko for at de mister evnen til tilknytning, og det er potensial for å utvikle alvorlige psykiske lidelser. Det Høyesterett sier, er at denne risikoen tar vi, fordi det er viktigere at foreldrene får flere muligheter til å få tilbake omsorgen for barnet. Høyesterett etterlyser bedre kunnskapsgrunnlag i vedtaket fra fylkesnemnda, men viser ikke selv til hvilket kunnskapsgrunnlag dommen bygger på.

Kommunen ansvarlig

Dommen konkluderer med at kommunen «sviktet i utførelsen av sine oppgaver etter barnevernsloven på en slik måte at den holdes erstatningsrettslig ansvarlig». Dette til tross for at beslutningene om omsorgsovertakelse og begrenset samvær, ble tatt av fylkesnemnda.

Også dette setter Lauareid spørsmålstegn ved.

– Det er spesielt at kommunen blir holdt ansvarlig for fylkesnemndas beslutninger. Kommunen har et ansvar for å legge saker fram for nemnda, men nemnda har et selvstendig ansvar for at saken er godt nok opplyst. I denne saken har nemnda flere ganger kritisert kommunen, men de kunne også sendt saken tilbake og bedt om bedre undersøkelser. Det har de ikke gjort, sier han, og spør retorisk:

– Er regjeringen og lovgiver enig i at vi skal flytte risikoen slik at kommunen får det økonomiske ansvaret?