2022: Fra korona til kriser og krig

Vi glemmer aldri koronaårene 2020 og 2021. Men også 2022 er et år for historiebøkene. Det skyldes først og fremst Russlands invasjon av Ukraina 24. februar. Året kan også sees som et forvarsel om at et kostbart velferdssamfunn vil kreve omprioriteringer og vanskelige politiske valg.

Den brutale krigen i Ukraina preger hele Europa, også norske lokalsamfunn. I år og neste år kan det bli bosatt over 60.000 mennesker i bortimot alle kommuner. De aller fleste kommer fra Ukraina. 

Kommunene har fått mye skryt for rask bosetting. Det er på sin plass. Å skulle bosette om lag like mange neste år, blir enda mer utfordrende. Kommunale tjenester blir satt på ytterligere prøver.

For mange er det et svakt minne, men 2022 startet med pandemi. Det var restriksjoner og krav til kommunal innsats på flere områder. Så kom lettelser i tiltakene fra februar. Men pandemiens virkninger er ikke over. Kommunene sliter fortsatt med kostnadene. Ulike grupper sliter med ettervirkningene av at samfunnet ble stengt ned. Og regjeringen brukte uforståelig lang tid på å innfri løftet om å kompensere koronautgiftene.

Vi lever i en tid hvor det stilles store og økende krav til beredskap i kommunene. Derfor er det verdt å huske noe av det som koronakommisjonens skrev i sin andre rapport. Den tok for seg myndighetenes håndtering fra sommeren 2020 til oktober 2021. Kommisjonen mente staten i større grad kunne ha stolt på kommunene og konsultert et utvalg av dem for å sikre bedre beslutninger og presis informasjon.

En annen evalueringsrapport fra 2022 som ikke må glemmes, var sluttrapporten om kvikkleireskredet i Gjerdrum. Den slo fast at risikoen for kvikkleireskred er større enn det samfunnet kan akseptere. Derfor bør den statlige og kommunale innsatsen for å kartlegge og forebygge nye skred intensiveres.

I forlengelsen av dette er det verdt å huske på at også i 2022 ble det satt søkelys på kommunenes plass i møte med klima- og naturkrisen. Også her er det slik at internasjonale beslutninger påvirker lokal politikk.

I et kort tilbakeblikk på 2022 hører det også med å nevne diskusjoner om deling av fylkeskommuner og kommuner og en opphetet lærerstreik. Begge saker preget lokalt og nasjonalt ordskifte. De var vanskelig for regjeringspartiene Ap og Sp. Det blir de også i 2023.

I serien leseverdige offentlige utredninger fra 2022 rager selvsagt NOU 2022: 10 Inntektssystemet for kommunene høyt. Legg så til de overraskende og dramatiske forslagene om nye eller økte skatter på havbruk, vannkraft og vindkraft. I tillegg har et ekspertutvalg sett på det fylkeskommunale inntektssystemet.

Resultatet er en opphetet, men også spennende debatt om fordeling av inntekter i kommunesektoren.

Her står kommuner og fylkeskommuner mot hverandre rett og slett fordi de har ulike forutsetninger for å levere de mange og avanserte velferdstjenestene kommunene har ansvar for. Disse motsetningene og dette grunnleggende problemet vil bestå lenge etter at regjeringen og storting har blitt enige om hvilke endringer som skal gjennomføres.

Neste år kommer generalistkommuneutvalget med sin utredning. Da får vi god anledning til å diskutere akkurat dette.

2022 er også året hvor vi i noe større grad enn tidligere har fått diskusjon om størrelsen på offentlige budsjetter, pengebruk og omfanget av velferdsordninger. Forslaget til statsbudsjett ble markedsført som stramt. En del kutt ble foretatt for å omfordele pengebruk til flyktningmottak, strømstøtte og forsvar og beredskap.

Samfunnet vil neste år for eksempel bruke 44.7 milliarder kroner på strømstøtte til landets innbyggere. Det er like mye som vi bruker på å gi alle barn og unge – 600.000 – grunnskole hvert år. I tillegg skal det satses på forsvar og beredskap.

For få år siden ville det vært tilnærmet umulig å se for seg en slik vridning av pengebruken til direkte subsidier. Men koronapandemien har gjort oss vant til ekstraordinære økonomiske tiltak og bevilgninger.

Enkelte kutt ble reversert i budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og SV. Blant annet fordi landet for alvor har fått en debatt om fattigdom og fordeling. Vi kan likevel ikke snakke om et omfattende og dramatisk kutt i offentlig pengebruk. Langt mindre om en ærlig debatt om velferdens grenser.

En skarpere diskusjon om velferdens omfang og behovet for omstilling og prioritering må komme. Men som det har vært sagt mange ganger i løpet av året: Det er ikke lett å stramme til i et så rikt land som Norge. Forklaringen er delvis at alle ser at Norge har voldsomme inntekter fra salg av energi og økte og nye skatter, blant annet på naturressurser.

Samtidig vil lokalpolitikere landet over protestere mot min antydning om at det ikke er trange offentlige budsjetter. De har de siste ukene vedtatt kommunebudsjetter for neste år. Mange steder har det vært kuttet stillinger og flyttet penger fra oppvekstområdet til helse og omsorg.

Høye strømpriser betyr lavere innetemperatur og mer energisparing. Noen kommuner har utsatt investeringer på grunn av høyere rentekostnader.

Det hjelper lite på neste års budsjett at det en del steder har blitt høyere skatteinntekter på slutten av året. Prisveksten blir trolig høyere enn lagt til grunn i statsbudsjettet. Utsiktene for 2023 er tøffe for sektoren. Det viser blant annet budsjettundersøkelsen fra KS.

Likevel er det vanskelig å stramme så mye inn som mange kommunedirektører ønsker. Mange av dem er nok enig med avtroppende kommunedirektør Ragnhild Bjerkvik i Kvinnherad kommune. Hennes beskjed til kommunestyret var at budsjettet burde vært strammere: – Men okei, vi får halda oss til budsjettet som blir vedtatt her i dag, og så håpar eg at vi unngår Luksusfellen, sa hun ifølge Haugesunds Avis.

For å omskrive Prøysens Musevisa: Hvis ingen går i Luksusfella, men passer seg for den, kan vi snart hilse et nytt kommuneår velkommen igjen. Men som de siste årene har lært oss, ingen vet hva et nytt år bringer.