Alt (nesten) du trenger å vite om inntektssystemet

Arbeidet med inntektssystemet er den viktigste politiske saken i år som de fleste ikke vet noe særlig om.

Først det grunnleggende. Systemet er uttrykk for en vakker og tverrpolitisk vilje til å omfordele inntekter og utjevne ufrivillige kostnadsforskjeller. Uansett hvor du velger å bo, skal du – i prinsippet – få likeverdige kommunale tjenester.

Kommunene får vel 70 prosent av inntektene via dette systemet som nå er inne til overhaling i Kommunaldepartementet.

Bakgrunnen for revisjon er en NOU som kom i august 2022. Her ble det foreslått å endre skatteutjevningen mellom kommuner, blant annet ved å ta mer penger fra det som populært kalles de aller rikeste, det vil si skattesterke kommunene.

Utredningen gjennomgikk også kostnadsnøkkelen. Den sier noe om hvordan kommunene skal få kompensert utgifter gjennom det som kalles utgiftsutjevningen. Dette innebærer også å flytte penger internt i systemet.

Innen begynnelsen av mai skal kommunalminister Erling Sande legge fram et forslag. Først må regjeringen bli enig internt. Så skal forslaget tåle møtet med en sektor hvor alle kommuner mener at inntektssystemet må endres i nettopp deres favør.

Sande vet også at endringene, når stortingsbehandlingen er over, må stå seg over tid. Systemet skal gjenspeile samfunnsendringer, det er derfor det revideres. Samtidig må det ikke bli for politisert.

Sandes politiske utfordringer er flere. Vi tar dem i tur og orden.

Den første handler om fordeling av skatteinntekter. Inntektssystemutvalget foreslo å halvere formuesskattens andel av kommunenes inntekter, blant annet fordi den varierer og er ujevnt fordelt. Utvalget foreslo ta inn i inntektsutjevningen 10 prosent av naturressursinntektene som en del kommuner har fått stadig mer av.

Utvalget mente satsene på inntekts- og formuesskatt må ligge fast, men foreslo å øke kommunens beskatningsfrihet innen eiendomsskatt.

Mellomstore og større kommuner kommer best ut av forslaget.

Regjeringen har, med basis i regjeringserklæringen, avvist å ta en andel av de store naturressursinntekter inn i systemet. Noe mer er riktignok kommet inn i systemet som følge av ny havbruksbeskatning og vindkraftskatt.

Spørsmålet er om hvordan Sande har tenkt å innfri løftet han har gitt om «større grad av utjevning» mellom kommuner. Det betyr i praksis å løfte kommuner med skatteinntekter per innbygger under landsgjennomsnittet mer enn de blir i dag. 

I dag blir de kompensert for 60 prosent av differansen mellom egen skatteinngang og landsgjennomsnittet. Kommuner med skatteinntekter under 90 prosent av landsgjennomsnittet får i tillegg en tilleggskompensasjon på 35 prosent av differansen mellom egne skatteinntekter og 90 prosent av landsgjennomsnittet.

Kommuner med skatteinntekter per innbygger over landsgjennomsnittet får et trekk på 60 prosent av differansen mellom egen skatteinngang og landsgjennomsnittet. – Økt utjevning vil flytte problemene, sier de skattesterke kommunene, representert ved en irritert finansbyråd i Oslo, Hallstein Bjercke (V).

Flere kommuner mener det må være 100 prosent kompensasjon. Begrunnelsen er at dagens system bare kompenserer ca. 94 prosent av hva det koster å drive kommunen. Slik mener de at forskjeller mellom fattige og rike holdes ved like av grunner som ikke skyldes kommunen selv.

100 prosent utjevning kommer aldri. Så mye penger er det ikke mulig å ta fra de mest skattesterke kommunene eller sprøyte inn i systemet. Men kan skatteutjevningen økes noen prosentpoeng?

Den andre hovedutfordringen handler om endringer i kostnadsnøkkelen. Den bestemmer hvordan utgifter innenfor de sektorene som er omfattet av utgiftsutjevningen, kompenseres.

Det er bare de ufrivillige kostnadsforskjellene som skal utjevnes. Den baseres på et beregnet utgiftsbehov for den enkelte kommune, og ikke kommunenes faktiske utgifter.

NOU-en gjennomgikk alle delkostnadsnøklene. Det ble foreslått å endre kriterier og vekting i tråd med oppdaterte analyser av variasjonene i utgifter.

Det er her fag og politikk for alvor møtes. Endringene skal være basert på faglige analyser. De er likevel omstridte. Utfordringen ligger både i hvilke kriterier som velges, hvordan nøklene er bygd opp og om de forklarer hva det koster å levere ulike tjenester.

Delkostnadsnøkkelen for pleie og omsorg illustrerer dette. De foreslåtte endringene her vil gi et stort utslag for kommunene. Utvalget foreslår å redusere betydningen antall mennesker med psykisk utviklingshemming har for kostnader på området. Analyser viser at kriteriet i delkostnadsnøkkelen er vektet for høyt. Kommunene bør få mindre penger per person i denne gruppen. Reduksjonen er på 500.000 kroner, fra 786.000 til 290.000 kroner.

Utfordringen med dette og andre forslag er at ingen liker å miste inntekter uansett hvor god den faglige begrunnelsen er.

På den andre siden kan gevinster ved endringer kostnadsnøkkelen nulles ut av endringer i skatteutjevningen. Eller motsatt. Alt henger sammen med alt, også inntektssystemet.

For det tredje må Sande vurdere om det skal ryddes opp i de politisk begrunnede tilskuddene, som regionalpolitiske tilskudd og grunnskoletilskuddet. Inntektssystemutvalget mener politiske formål best ivaretas gjennom utjevning av inntekter og utgifter. 

Kommunalministeren må levere politisk håndverk på høyt nivå. Systemet er i utgangspunktet et nullsumspill og rettet inn mot helheten for kommunesektoren. Hvis noen kommuner skal få mer penger, må andre få mindre. Spørsmålet er hvilke.