Betaler høy politisk pris for grunnrente

Norske fjell, fossefall og fjorder er fellesressurser i særklasse. Det er vanskelig å argumentere mot at fellesskapet skal ha sin andel når slike ressurser utnyttes kommersielt med høy avkastning. 

Derfor vil regjeringen lykkes med å innføre grunnrente i havbruksnæringen og vindkraftbransjen. For vannkraftvirksomheten kan dagens grunnrente øke fra 37 prosent til 45 prosent med virkning fra 2022.

En slik grunnleie – grunnrente er en feiloversettelse av det engelske begrepet ground rent – har tjent oss godt. Den er også riktig.

Se bare på Statens pensjonsfond utland, blant pengeglade nordmenn bedre kjent som oljefondet. Fellesformuen er et resultat av beslutninger gjort av framsynte byråkrater og politikere gjennom etterkrigstiden. De sørget for at selskaper som henter opp olje og gass, betaler en skyhøy skatt, til sammen 78 prosent. I tillegg er mye av petroleumsinntektene plassert i og investert gjennom oljefondet.

Konstruksjonene er politisk håndverk av beste merke.

Da ryktene om en mulig lakseskatt begynte å gå i slutten av september, var det mange som tvilte på at noe slikt ville komme. Grunnrente for næringen ble kontant avvist av flere politiske partier allerede før noen hadde rukket å lese oppsummeringen av NOU 2019:18 Skattlegging av havbruksvirksomhet. Årsaken var blant annet en effektiv lobbykampanje fra havbruksnæringen.

Men 28. september kom forslagene. Etter det har det vært vanskelig å kritisere statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum for utydelig kommunikasjon.

Statsministeren beskriver dette som et historisk grep. I løpet av noen år vil skatteskjerpelsene på havbruk, vindkraft og vannkraft gi fellesskapet 33 milliarder skattekroner. De pengene trenger velferdssamfunnet.

Kommune-Norge burde være de første til å forstå det, men her er meningene delte, for å si det forsiktig. Noen hevder at mange ordførere løper havbruksnæringens ærend. Så enkelt er det ikke.

Havbruksnæringen har bidratt til en formidabel vekst i deler av Distrikts-Norge. Ringvirkningene er omfattende. Alt snakk om å ta hele landet i bruk blir meningsløst uten at havbruksnæringen ivaretas.

At næringen reagerer på en overraskende skatteskjerpelse, er som ventet. Ingen vil betale mer skatt. Heller ikke virksomheter som for øyeblikket er superlønnsom. Det forrykker investeringsplaner og behovet for langsiktighet.

Men næringen må håndtere debatten både om skatt og påvirkning av natur og miljø langt bedre enn den har gjort.

Regjeringen må på sin side håndtere kritikken av prosess og innretning. Djevelen ligger i detaljer som normpris, bunnfradrag og ikke minst hvordan inntektene skal fordeles. Det siste er et følsomt spørsmål innad i kommunesektoren.

Hvorfor skal Oslo, innerst i en fisketom fjord og uten en vindturbin i sikte, tjene på at kommuner andre steder i landet tar belastningen med å stille grunn disposisjon? Spørsmålet kom da utredningen om inntektssystemet ble lagt fram i august. Utvalget foreslo en moderat utjevning på 10 prosent av kommunenes inntekter fra konsesjonskraft, havbruksfond og eiendomsskatt på kraft- og petroleumsanlegg.

Det vakte umiddelbart motstand fra naturressurskommunene. Nå frykter de at deler av grunnrenteskatten skal forsvinne inn i inntektssystemet.

Regjeringen hevder at både kommunesektoren som helhet og de berørte kommunene skal sitte igjen med mer penger etter skatteomleggingen. Problemet er at kommunesektoren ikke tror på dette. Som det heter i uttalelsen fra landsstyret i KS fra 11. november: «Samlet sett innebærer forslagene at overskudd fra utnyttelse av naturressurser overføres fra kommunesektor til stat, særlig gjennom skjerpet vannkraftbeskatning.»

Regjeringspartienes ordførerkorps burde sluttet rekkene. I stedet kritiserer de både forslagene og prosessen før og etter offentliggjøring.

Regjeringens svar på kritikken om manglende offentlighet før framleggelsen er at slike forslag er børssensitive. Jeg skjønner at prosessen forut måtte være unntatt offentlighet. Men hvor godt forberedt var prosessen etterpå? Det lurer både jeg og mange tillitsvalgte på.

Det er en fattig trøst at historien vil gi Støre rett. Den politiske kampen må vinnes nå. For å klare det tvinges Støre og Vedum til å tære på regjeringens allerede beskjedne politiske kapital. I september neste år får vi svar på om det har gitt avkastning.