Dansk tariffvariant løser lite

Det er lenge til vårens tariffoppgjør, men partene er i gang med å posisjonere seg. Det foreløpig dristigste utspillet kommer fra Unio.

– Se til Danmark, skrev Unios sjeføkonom Fredrik Haugen nylig i en kronikk. Der har statsminister Mette Frederiksen, kjent for sin handlekraft, utpekt fire grupper offentlig ansatte som bør få mer lønn enn andre grupper.

De utvalgte gruppene er sykepleiere, sosial- og sunnhetsarbeidere, fengselsbetjenter og barnehagelærere. Begrunnelsen for at regjeringen inviterer til trepartsforhandlinger i forkant av tariffoppgjøret er at dette er arbeidstakere som er vitale for gode, offentlige velferdstjenester.

Haugen i Unio mener at et slikt lønnsløft må la seg gjennomføre i Norge «uten at modellen for lønnsfastsettelse settes ut av spill». Norge har også rekrutteringsutfordringer, minner Unio oss om. Unio organiserer 400.000 høyt utdannede arbeidstakere. Blant medlemmene finner vi Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet.

Jeg ble overrasket da Mette Frederiksen under valgkampen i fjor lovte helsepersonell mer lønn. Handlekraftig, ja, men også en uvanlig innblanding i tarifforhandlingene. Både i Danmark og Norge er forhandlingene et ansvar for arbeidstakere og arbeidsgivere. Nasjonale politikere holder vanligvis god avstand.

Slikt skremmer ikke Frederiksen. Ekstraordinære rekrutteringsutfordringer krever ekstraordinære grep, mener åpenbart den danske statsministeren.

Nå frister regjeringen med 3 milliarder danske kroner ekstra fram mot 2030. Pengene skal fordeles i trepartsforhandlinger, mellom staten, kommunale arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjonene. De skjer i tillegg til de ordinære forhandlingene.

Det som står med liten skrift i løftet fra Frederiksen, og som Unio kanskje ikke har lest, er at pengene skal komme fra innsparinger i administrasjonen i kommuner og regioner. Det vil kunne bety nedbemanning av andre faggrupper.

I tillegg vil alle andre grupper enn de utvalgte, avvise slik særbehandling. På kommuneområdet i Norge forhandler KS med fire hovedsammenslutninger. De representerer rundt 40 fagforbund. Rekk opp hånda, de som representerer en gruppe som ikke ser seg som viktig for gode kommunale tjenester.

Selvsagt er det kommet innvendinger i Danmark også. Sjefforhandleren i Kommunernes Landsforening (KL), det danske KS, Michael Ziegler, karakteriserer riktignok opplegget som spennende, men vanskelig. Han håper likevel det blir en engangsforestilling. Faktisk går han så langt som å karakterisere det som katastrofalt, hvis slike forhandlinger blir den nye normalen.

Samtidig er også danske arbeidsgivere, som norske, opptatt av rekrutteringsproblemene. Det mangler både sykepleiere, lærere og ikke minst studenter på utdanningene til disse profesjonene.

Unios poeng er at en mer fleksibel lønnsdannelse, muligheten til å gi mer lønn, vil kunne bøte på dette. I praksis ser vi eksempler på det lokalt når kommuner tilbyr noe ekstra for å få tak i fagfolk.

Når Unio etterlyser mer fleksibilitet, er det en kritikk av frontfagsmodellen. Den innebærer at konkurranseutsatte næringer legger føringer for lønnstilleggene også i offentlig sektor. Unio har lenge ment at den må praktiseres mindre rigid og mer fleksibelt.

Den diskusjonen kommer opp for fullt når et regjeringsoppnevnt utvalg før jul legger fram sin rapport. Utredningen skal se om det er utviklingstrekk i økonomien som kan svekke oppslutningen om frontfagsmodellen.

Uansett hva utvalget konkluderer med, tror jeg ikke statsminister Jonas Gahr Støre vil kopiere sin danske kollega. Ingen regjering, uansett farge, vil se seg tjent med å blande seg i inn et komplisert tariffoppgjør. Arbeiderpartiet er ikke tjent med å utfordre LO og partiets allierte i Fagforbundet. Der er de slett ikke interessert i å løfte utvalgte yrkesgrupper.

Samtidig må regjeringen bidra for å møte rekrutteringsutfordringene i offentlig sektor. Spørsmålet er hvordan det kan gjøres uten at modellen for lønnsdannelse slår for store sprekker.