Demensbølgen krever mer enn sykehjem

Hvordan skal kommunene klare å gi god og forsvarlig omsorg til alle, når antall personer med demens ventes å øke fra 78.000 til 112.000 på bare 15 år, og til 200.000 i 2030?

Noe klart svar finnes ennå ikke. Men rapporten Ressursbruk og sykdomsforløp ved demens fra Alderspsykiatrisk forskingssenter ved Sykehuset Innlandet gir ny og viktig kunnskap for kommuner som skal planlegge sine framtidige helse- og omsorgstjenester.

Som følge av eldrebølgen må de ta høyde for en sterk vekst i antall personer med demens. Mens stadig flere klarer seg uten helse- og omsorgstjenester til langt opp i 80- og 90-åra, vil demensbølgen legge beslag på stadig større ressurser.

I dag bruker vi 32.000 årsverk og 28 milliarder kroner på demensomsorg. Det vil si ca. 0,4 årsverk og 360.000 kroner i snitt per pasient per år. Porsjonerer vi ut samme dose tjenester per pasient i 2030 som i dag, vil demensomsorgen legge beslag på 46.000 årsverk og 40 milliarder kroner. Da må vi også ha 12.000 flere sykehjemsplasser enn i dag. Det vil si at antall plasser må økes med 800 per år i 15 år.

Helsesjef Carina Vossius i Stavanger framhevet likevel et annet funn, da hun presenterte hovedkonklusjonene i rapporten under Demensdagene i Oslo i forrige uke. Hun er selv en av forskerne bak rapporten.

Vossius synes det er tankevekkende at demenssyke i snitt bare får fire timer hjemmesykepleie per uke den siste tiden før de flytter inn på sykehjem med heldøgns pleie. Samtidig får de i snitt 40 timer bistand fra pårørende. Etter at gamlemor er plassert på sykehjem, slapper de pårørende av og nøyer seg med to timer bistand per uke.

Lite hjelp før innleggelse

Normalt går det tre år fra symptomene viser seg til diagnose blir stilt, og tre nye år før funksjonssvikten er så omfattende at det innvilges sykehjemsplass. Der bor demenspasienter i snitt 2,1 år før de dør.

Sykdommen utvikler seg gradvis, men det gjør altså ikke hjelpetilbudet. I snitt får pasienten bare to timer mer hjemmesykepleie per uke rett før innleggelse på sykehjem enn i tiden like etter diagnosen.

Tallene viser for det første at svært mange pårørende gjør en kjempejobb og sparer det offentlige for store summer. Mange strekker seg langt for at deres kjære skal ha et best mulig liv. Noen strekker seg for langt, fordi hjelpeapparatet svikter når sykdommen krever stadig mer.

De som bor alene får mer hjelp enn andre. Det skal da også svært mange hjemmesykebesøk til for å erstatte en pårørende.

Men tallene tyder også på at sykehjemsinnleggelser i flere tilfeller kan utsettes enda lenger hvis pasienten og de pårørende får mer og riktigere hjelp raskere. Kommunene kan mer enn tredoble hjelpen til de hjemmeboende før de koster like mye som en sykehjemsbeboer. Spørsmålet er hvordan. Det er jo ikke sikkert at noen timer til med hjemmesykepleie dekker behovene deres.

Selv har jeg veldig gode erfaringer med hjemmesykepleiere. Men de har et begrenset oppdrag. De skal utføre helsefaglige oppgaver, ikke tilsyn, husarbeid eller strøing av islagt trapp. Det er begrenset hvor mye medisiner, kroppsvask og påkledning som trengs daglig. De kan sette seg ned og slå av en prat mens de måler blodtrykket. Men å sitte «eldrevakt» mens ektefellen er hos frisøren eller hente esken med julepynt fra loftet, står ikke på deres meny.

Samtidig gis det stadig mindre hjemmehjelp og annen praktisk bistand, selv om det kunne ha lettet børen betydelig for slitne pårørende, som selv ofte er gamle og har skrantende helse. De oppfordres i stedet til å gjøre avtale med private eller frivillige hjelpere. Det er et godt supplement for dem som trenger hjelp til å spa opp kjøkkenhagen. Men du ringer ikke fremmede for å be om hjelp til å finne julepynten eller å skrubbe gryta når grøten har svidd seg.

Avlastning gis i dag stort sett på to måter: Aktivitetstilbud én eller to formiddager i uka, eller en korttidsplass på sykehjemmet hver femte uke. Det siste hjelper lite hvis den syke blir enda mer forvirret i fremmede omgivelser og den pårørende enda mer sliten av å besøke ektefellen på sykehjemmet.

Dagtilbud kan gi gode opplevelser og stimulans til dem som fortsatt lar seg stimulere av aktiviteter og samvær med andre. Men etter hvert blir funksjonssvikten for omfattende til å ha noe utbytte av dette.

Flere og ulike dagplasser

Helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) la fram nylig fra Demensplan 2020, som er en videreføringen av Demensplan 2015. Her gir regjeringen føringer for hvordan demensomsorgen bør utvikles videre. Brukere og pårørende har gitt innspill til planen, blant annet gjennom dialogmøter.

Ifølge Demensplan 2020 er de fleste brukere og pårørende fornøyde med det pleiefaglige tilbudet som gis av hjemmetjenester og på sykehjem. Hovedutfordringen er å øke kapasiteten gjennom økt antall årsverk og styrket kompetanse.

Det slås fast at antall heldøgns omsorgsplasser (sykehjem eller omsorgsbolig med heldøgns bemanning) må økes, uten at det her settes noe klart mål om antall. Derimot slås det fast at alle nye plasser skal gis i små og oversiktlige enheter og tilrettelegges for bruk av velferdsteknologi.

Hovedstrategien i planen er å styrke hjemmetjenesten, slik at flest mulig får bo hjemme lengst mulig. Det skal igangsettes et treårig utviklingsprogram for å prøve ut ulike modeller for hjemmetjenester for personer med demens. Arbeids- og organiseringsformer må ta utgangspunkt i hver enkelt families behov og situasjon, fastslås det.

Den klareste føringen i Demensplan 2020 er at dagtilbudet for hjemmeboende må bygges ut. Regjeringen vil som kjent lovfeste at alle kommuner fra 2020 skal ha et aktivitetstilbud tilpasset personer med demens. Det anslås at det er behov for 6.000 flere slike plasser i tillegg til de ca. 3.000 som er etablert de siste årene. Tilskuddsordningen i Helsedirektoratet videreføres fram til 2020.

Til grunn for satsingen ligger en forventning om at dagtilbud kan utsette behovet for sykehjemsplass, ved å bidra til å opprettholde funksjoner og mestring, og samtidig avlaste pårørende.

At dagtilbud faktisk har en slik effekt, er ikke påvist i forsking. Skal det fungere som avlastning, må tilbudet gis minst to-tre dager i uka, mener forskere. De fleste som har et dagtilbud, får dette bare én til to dager i uka.

De pårørende etterspør samtidig mer fleksible og forskjellige avlastnings- og aktivitetstilbud. Yrkesaktive trenger avlastningsordninger som gjør det mulig å fortsette i jobb. Pårørende som får nattesøvnen ødelagt av vandrende ektefeller, trenger avlastning kveld og natt, slik at de får den hvilen de trenger til å takle neste «arbeidsdag».

Nå skal nye og fleksible avlastningsordninger utvikles gjennom et pårørendeprogram, varsles det. Forhåpentligvis kommer det noen nye ideer både her og som følge av utviklingsprogrammet for hjemmetjenestene.

Demensbølgen kan ikke møtes bare ved å bygge ut dagtilbud for hjemmeboende og sykehjem for dem som er for syke for det. Den utfordrer hele kjeden av helse- og omsorgstjenester, fra forebygging og diagnostisering til omsorgen ved livets slutt.

Mange mener den også utfordrer hele samfunnet – og hvordan vi møter personer med demens i dagliglivet. I Demensplan 2020 tar regjeringen til orde for å gjøre hele Norge til et demensvennlig samfunn – heller enn å bygge egne samfunn for demente gjennom demenslandsbyer.

Skal ressursene rekke til alle, også i 2030 og etter det, må det både bygges ut og bygges om. Ikke minst må kommunene ta vare på den store arbeidsstyrken som de pårørende representerer.