Forsvarsveteranene er ubrukte ressurser

De siste 50 årene har det norsk forsvaret deltatt i en rekke internasjonale operasjoner, fra Tysklandsbrigaden til Sinai og nå sist i Irak. Over 100.000 norske soldater har deltatt i over 120 operasjoner. Oppfølging av de hjemkomne soldatene har ikke alltid vært like vellykket, eller systematisk.

I løpet av årenes løp har også rekrutteringsmodellen endret seg. I Libanon og Bosnia rekrutterte man i stor grad sivilister med noe eventyrlyst som ble sendt til utlandet etter en kort opptreningsperiode.

For Afghanistan ble dette endret. De som ble sendt til det sentralasiatiske landet, var i stor grad profesjonelle soldater som reiste tilbake til det samme misjonsområdet år etter år.

Oppdragsløsningen i operasjonen begynte å bære mer og mer preg av nettopp dette, av kjennskapen som enkeltindivider hadde til områdene, menneskene og kulturen.

Det var ikke alltid utelukkende positivt. Etter hvert som eventyrene uteble og rutinen tiltok, valgte stadig flere soldater å forlate Forsvarets trygge favn og tilslutte seg de siviles rekker.

Stadig flere i politisk ledelse og Forsvaret fikk etter hvert øynene opp for at oppfølgingen av de hjemkomne soldatene ikke alltid har vært optimalt. De verste eksemplene kan man se fra noen av de veteranene som tjenestegjorde i Libanon. Etter noe selvransakelse ble det utarbeidet en såkalt veteranmelding, Stortingsmelding 15 (2019–2020).

Meldingen anerkjente behovet for bedre oppfølging, og ansvaret ble i stor grad tillagt kommunene. De skulle i mye større grad følge dette opp.

Diverse veteranorganisasjoner fikk også tildelt et visst ansvar. Forsvaret derimot, hadde kun ett års oppfølgingsplikt etter siste utenlandstur. Altså ble brorparten av oppfølgingsansvaret tillagt sivil sektor.

Hvilke forutsetninger sivile institusjoner har for å gjennomføre og ivareta disse oppgavene, er jeg noe usikker på. I tillegg kom et antall av mer eller mindre frivillige organisasjoner som ville ivareta veteranene. Mange gjør en viktig innsats.

Som så mye annet, skulle kommunene ivareta veteranene ved å utarbeide en veteranplan. Denne skulle ifølge Forsvarets egen beskrivelse « … fokusere på behovet til veteraner og deres familier, med fokus på samhandling …».

Videre står det at samarbeid og samhandling mellom de ulike tjenestene skal finne sted for «ivaretakelse av veteraner og deres familier, som har behov for ulike tilbud». I samme tekst formidler Forsvaret at de har «opparbeidet seg kunnskap om anerkjennelse, ivaretakelse og oppfølging av veteraner som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner».

Enkelte veteraner vil nok ha en annen oppfatning av dette.

Kommunen skal også utnevne en veterankontakt som skal holde oversikt over og koordinere veteranaktivitetene.

Som en tidligere offiser valgte jeg selv å forlate Forsvaret etter ca. ti års tjeneste. Tiden jeg var i Forsvaret, gikk i en slags syklus. Opptrening, oppdrag i utlandet, hvile, opptrening, oppdrag i utlandet osv. Etter hvert som min bedre halvdel ble lei av å være gift alenemor som hadde gått gravid to ganger alene, sa hun at det fikk holde.

Da jeg bestemte meg for å forlate Forsvaret, var jeg noe i villrede om hva jeg skulle begi meg ut på. Det var ikke lett å vite hvilken kompetanse jeg hadde. Altså, formalkompetanse er for så vidt en ting, men realkompetanse.

Hva hadde jeg jobbet med de siste ti årene som kunne anvendes i det sivile? Ei heller hadde jeg noe sivilt nettverk som kunne være behjelpelig med jobbjakten

Jeg endte opp med å snakke med venner og bekjente. En av samtalene husker jeg nokså godt. Jeg ble spurt om hva jeg kunne, hva jeg hadde jobbet med. Det første var vanskelig å forklare. En ti år gammel ingeniørutdanning er lite verdt, og det jeg hadde jobbet med, egnet seg ikke akkurat til en kaffesamtale ved et universitet.

For å gjøre en lang historie kort: Jeg fikk min første sivile jobb i en offentlig etat, mye takket være en sivil etatsleder som klarte å oppklare hva jeg hadde jobbet med bedre enn jeg hadde klart å redegjøre for selv.

Denne anekdoten kan virke noe malplassert, men realiteten er at mange veteraner/tidligere soldater opplever nok en betydelig forvillelse når de forlater Forsvaret. Mange veteraner kan være en ressurs for sine lokalsamfunn, de kan være bidragsytere til det lokale fotballaget eller dugnadsgjengen i grenda, og mange er det. Men utenfor de etablerte forsvarsbygdene er det ikke alltid like lett å finne veien inn i de sosiale nettverkene.

Det er her de tidligere forsvarsansatte som skal slutte seg til de siviles rekker, trenger bistand, og det er her Forsvaret kan gjøre dem bedre skodd til å møte et liv etter årevis i uniform.

Kommunens veterankontakter kan være til stor hjelp, men uten nødvendig grunnlag vil det ikke la seg gjøre å inkludere disse menneskene og dra nytte av deres kompetanse.

Mitt behov da jeg forlot Forsvaret, var ikke å finne fram til neste veterantreff, men å vite hvordan jeg skal omsette militær erfaring og utdanning til noe matnyttig i det sivile.

Veteraner er i stor grad betydelige ressurser, men det vil kreve en større innsats av Forsvaret for å gjøre dem skodd for et liv etter misjonshverdagen.