Gros comeback i lokalpolitikken

Det var ikke overraskende at Gro Harlem Brundtland (84) ble løftet fra sisteplassen på Arbeiderpartiets liste inn i bystyret. Hun er godt orientert om aktuell politikk. I mai møtte jeg henne på Aps landsmøte. Der fulgte hun debattene nøye.

Gro ble Aps første kvinnelige leder og Norges første kvinnelige statsminister. Hennes politiske lederskap har satt varige spor både nasjonalt og internasjonalt. Stikkord er blant annet likestilling og familiereformer, miljøvern og fornying av Norge.

Hun er også kjent for sin systematikk og lyttende lederstil. De som arbeidet tett på henne, for eksempel dagens partileder og statsminister, forteller om grundige prosesser og forberedelser, ansvarsfølelse og iherdig arbeid. Alle detaljer skal være sjekket. Bare spør Jens Stoltenberg. I en av de første regjeringskonferansene han deltok i, kunne han ikke svare på alle spørsmål fra Gro om saken han presenterte. Jens fikk beskjed om å komme tilbake.

Regjeringssjefen Gro la vekt på at alle innspill skulle høres i en fortrolig atmosfære, men når beslutningen var tatt, stilte alle seg bak den. I sin selvbiografi beskriver hun hvordan regjeringsmedlemmer må vite at de har ryggdekning når de skal fronte vanskelige beslutninger. Det har gyldighet i lokalpolitikken også.

Neste år er det 50 år siden hun ble utnevnt til miljøvernminister. Utnevnelsen kom overraskende på den 35 år gamle assisterende overlegen. Hun arbeidet ved Oslo helseråds avdeling for skolehelsetjeneste. Hun hadde blitt lagt merke til på grunn av sitt engasjement for selvbestemt abort.

Selv om hun kommer fra en politisk familie, faren var statsråd under Einar Gerhardsen og moren arbeidet Stortinget, var det samfunnsmedisiner, ikke politiker, hun ville bli.

Gro ble en populær og handlekraftig statsråd. Arbeiderpartiet trengte fornyelse og hun kom til rett tid. Hun befestet sin posisjon og tok verdenspressen med storm for måten hun håndterte den dramatiske oljeutblåsingen på Bravo-plattformen i 1977.

Likevel ble det mye motstand, lekkasjer og maktkamper av et kaliber som får dagens diskusjoner i Arbeiderpartiet til å blekne. Noe av dette kan vi snart se i dramaserien Makta på NRK om årene på slutten av 1970-tallet.

Arbeiderpartiets ledelse var delt mellom statsminister Odvar Nordli og partiformann Reiulf Steen. Steen slet med alkohol og sykdom. Nordli slet med autoritet og politisk styring i en tid hvor høyrebølgen bygde seg opp.

I tillegg lekket partiformannen fortrolig informasjon fra partiledelsen til en møbelhandler på Jessheim, Arvid Engen. Han formidlet dette til utvalgte journalister i Dagbladet og VG.

Midt i denne elleville kampen kjempet Gro for miljøvern. Hun gikk blant annet inn for vern av vassdragene Veig og Dagali på Hardangervidda. Det vakte voldsom motstand blant partiets kraftsosialister. 

Da saken skulle avgjøres i stortingsgruppa i 1978, vant hun med en stemmes overvekt. Hadde hun tapt, kunne saken blitt hennes endelikt som politiker.

Både partileder Reiulf Steen og statsminister Odvar Nordli forsto hvor viktig Gro var for Arbeiderpartiet, men begge ville nøytralisere den unge nestlederen. De undervurderte hennes vilje til makt og evne til å ta ansvar for et parti som var ødelagt av intriger. 

Da en syk Nordli måtte gå i januar 1981, overtok Gro som statsminister. Samme år ble hun partileder.

Da hun overtok som statsminister i februar 1981, var replikken da hun satte seg: – Dette skal bli gøy.

Gleden ble kortvarig. I møte med høyrebølgen og den erfarne Kåre Willoch kom Gro til kort. Hun tapte valget samme høst. I desember 1983 fikk Gro oppdraget med å lede en verdenskommisjon for miljø og utvikling. Det var et arbeid som for alvor gjorde begrepet bærekraft til en del av det politiske vokabularet. 

I 1986 kom hun tilbake da Willoch ble felt da det skulle stemmes over økonomiske innstramminger. Hennes regjering, der 8 av 18 statsråder var kvinner, ble en internasjonal sensasjon. Hun ledet Norge gjennom harde økonomiske tider fram til 1996 bare avbrutt av Jan P. Syses borgerlige regjering. Den satt fra valget i 1989 til november 1990. 

Den opprivende EU-kampen i 1994 tapte hun uten at partiet sprakk eller at det påvirket viljen og evnen til å styre og ta ansvar.

I 1996 regisserte hun sin egen avgang og overrasket alle oss som var til stede i Stortinget for å følge det vi trodde skulle bli den første muntlige spørretimen. I stedet tok Gro ordet og annonserte sin avgang og overlot statsministerjobben til partileder Thorbjørn Jagland.

Seinere ble hun generaldirektør i Verdens helseorganisasjon, blant annet med Jonas Gahr Støre som stabssjef. Der omorganiserte og effektiviserte hun organisasjonen. Hun har også vært en viktig aktør i internasjonalt helsearbeid. Blant annet var hun medforfatter av en rapport som advarte om faren ved et globalt virus.

Nå tar hun all kunnskap og erfaring med seg inn i Oslo rådhus. Jeg vil tro de ferske byrådene vil kjenne presset når representanten Harlem Brundtland ber om ordet til replikk.