Hvem skal partiene danse med?

Få partier får rent flertall i et kommunestyre eller fylkesting. Ved valget i 2019 skjedde det 26 steder. Derfor trengs det flere partier bak en ordfører, et byråd eller et fylkesråd.

Vi vet at samarbeidskonstellasjonene i lokalpolitikken går på kryss og tvers. Den klassiske høyre-venstre-aksen finnes, men dominerer ikke. Politics makes strange bedfellows, sies det. Felles politiske interesser kan forene de underligste politikere og partier.

Et parti som i årtier har styrt en kommune, kan miste ordføreren hvis de andre partiene rotter seg sammen. Det skjer ved hvert valg og rammer i første rekke ordførere fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, de dominerende ordførerpartiene.

På riksplan forventer vi at partiene avklarer hvilken side de står på når stortingsvalget nærmer seg. Men det betyr for eksempel lite lokalt at Senterpartiet tilhører den rødgrønne siden. Noen av de mest spennende ordførerduellene står mellom Ap og Sp.

I enkelte kommuner står kampen mellom Fremskrittspartiet og Høyre. To eksempler er Sola og Sandnes. Begge steder har Frp styrt sammen med Arbeiderpartiet. En fersk måling i Stavanger Aftenblad viser at det ligger an til et jevnt løp i Sandnes. Her gir Aps mangeårige ordfører Stanley Wirak seg.

Statsviter Svein Tuastad ved Universitetet i Stavanger mener at målingen viser at thrilleren ikke er før, men etter valget. Velgerne vet i liten grad hva de faktisk får. – De kan få fortsatt Ap/Frp, de kan få Høyre/Frp og de kan få Høyre/Ap. Det store og prinsipielle er jo ikke avklart – hvem skal styre byen de neste fire årene, sier Tuastad til avisen.

Har velgerne krav på å vite hvem partiet de stemmer på ved årets lokalvalg, vil støtte når kommunestyre og fylkesting skal konstitueres?

Nei, er det enkle svaret. Politikere som søker makt, vil ha handlingsrom. De vil se utfallet av valget. Hvilke partier kommer styrket eller svekket ut? Hvilke partier kan tenkes å skifte side? Hvilke partier havner på vippen? Hvilke personer er det mulig å inngå et valgteknisk eller politisk samarbeid med?

Partiene må likevel utfordres på dette. Det gjelder spesielt i kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisme. Den forutsetter at et byråd eller fylkesråd har flertall for sine forslag. Det flertallet bør helst være stabilt og bygd på en politisk plattform. De politiske skillelinjene trer også tydeligere fram med parlamentarisme.

I Oslo har diskusjonen gått om MDG vil skifte side og støtte et Høyre-byråd hvis dagens rødgrønne byråd mister flertallet. Den lokale partilederen avviser det, men hva skjer når en endring av kommunestyret skaper en annen politisk dynamikk?

I Bergen krever Fremskrittspartiet at Høyre avklarer om partiet vil samarbeide med MDG. Etter litt fram og tilbake har Høyre sagt nei, men Frp er likevel ikke helt fornøyd.

I en rekke kommuner er de aktuelle maktpartiene urolige for at de blir avhengig av protestpartier for å sikre seg makt. Derfor er spørsmålet om hvem som skal samarbeide med hvem, relevant også i en konsensusorientert formannskapsmodell. Å stemme er et verdivalg, selv om konkrete saker og personer betyr mye lokalt.

I kommuner hvor nykommeren Industri- og næringspartiet (INP) vil komme inn med representanter, kan spørsmålet bli satt på spissen. Kan et politisk flertall gjøre seg avhengig av partier som i praksis er klimafornektere? Å hindre og forebygge klima- og naturkrisen er en av de store oppgavene for kommunesektoren i åra som kommer.

Rådet fra partileder Ove Ingemann Waltherzøe er at partiet skal stemme blankt ved konstituering. Det er et dårlig råd hvis målet er å få makt og innflytelse. Noen vil mene det er like greit hvis partiets medlemmer ikke vil forholde seg til politiske realiteter og vitenskapelige sannheter.

Samtidig er det ikke bra for lokalpolitikken hvis for mange stemmer holdes utenfor det politiske fellesskapet. Politikken må ikke være forbeholdt de etablerte partiene og de drevne politikerne.